Redsel for alt i hvitt...og grønt...

-Jeg snakker ikke om snø...

Det har vi så lite av likevel her ute, at jeg umulig kan rekke å bli redd.

Litt rimfrost har vi dog, i dag...

Digresjoner... Jeg snakker/skriver meg vekk, fordi jeg ikke vil komme til saken.

Onsdag skal jeg nemlig under kniven, eller skalpellen som disse kirurgene

som skal grave i kneet mitt sikkert ville sagt.

-OG JEG LIKER DET SLETT IKKE!!!

Hvis dere nå tror at dette er et innlegg for å sanke sympati og trøstens ord,

så er det HELT riktig!!

Det er akkurat det det er, for undertegnede er liv-redd...

Pysete, barnslig, umoden hører også kanskje med i rekken.

Men det hjelper ikke...jeg blir mo i knea(det er heller ikke bra, fordi kneet tåler ikke å bli "mo") bare ved tanken på å nærme meg høyblokka på St.Olav.

Så i går hadde jeg min siste arbeidsdag på uke/månedsvis.

Og det føles heller ikke bra...jeg vil mye, mye heller vært på jobb sammen med

de koselige kollegaene mine, og de supre brukerne av aktivitetssesenteret.

Men, jeg skjønner at jeg må...den lille (usannsynlig lille, faktisk...sikkert bare i lillehjernen) delen av hjernen min som oppfatter ting fornuftig skjønner at kneet må til pers.

Det er bare det at jeg har fullstendig lege-skrekk. Inkl.sprøyte skrekk. Blod...besvim...

Hvem skulle tro at jeg er sånn ei pyse, som har levd store deler av våre siste år på sykehus med største-prinsessa. Men se det blir noe helt annet. Da gjelder det henne, og jeg er verdensmester i alt som dreier seg om henne og hennes sykdom.

Da er jeg super-mamma, som steller og styrer, og har stålkontroll på alt innen den medisinske verden.

Men meg selv...huttetu...

Drar til bartebyen allerede på Mandag, så dette blir nok siste innlegg her før

jeg er tilbake på øya.

Men i helga skal vi kose oss. Det skal vi! Feire bursdagen til mannen i huset. Og på Søndag skal minstemor på 3år i kirka og få sin første kirkebok. Det blir spennende. Litt for spennende faktisk, for hun er troende til enten å blå-nekte på alle fire, eller ta en dukkert i døpefonten...

Men bok skal det bli.

-og et nytt og bedre kne...etter helga...

Så med disse vakre jentene ønsker jeg dere ei fortreffelig helg...blogges igjen når jeg sitter her med kneet på strekk og lap-topen i fanget.

Morten Krogvold bildene...pittelitt større...

Kjære bloggvenner...

jeg sliter med størrelsen på bildene som er tatt av Morten Krogvold.

Formatet de er sendt over til min pc i, vil ikke helt samarbeide...

Men, jeg fikk iallefall til å laste ned de to bildene som han tok,

og som var de to som ble med i kalenderen.

Så her er de, litt større, også skal jeg slutte å mase om

Herr. Krogvold...for denne gang...kan jo hende han kommer på

hvitvin og hummer som han lovte...og DA må jeg jo blogge om det...

for han kommer sikkert...helt sikkert...

Foto: Morten Krogvold


Foto: Morten Krogvold

Ansikt til ansikt...med Morten Krogvold

Å være mamma til et hjertebarn byr på mange utfordringer.

Livet byr på gleder og sorger på en måte man ikke kunne forutse.

Men på grunn av sin sykdom, har Anne Kathrine (og en begeistret mamma...) fått møte en del kjendiser også.

For 3 år siden ble hun igjennom FFHB spurt om å være modell for Morten Krogvold,

han skulle være fotograf for den nye kalenderen for hjertebarna.

Modell ble hun, og prydet to mnd.i hjertekalenderen.

Morten Krogvold og hans assistent ankom en snøtung Smøla,

22 Mars 2006.

De ble overveldet av lyset her ute, de var vilt begeistret,

og de lovet forsåvidt å komme tilbake på hummer og hvitvin...midtsommerstid...

Dagen ble kjempebra,

og Herr Krogvold fikk tatt mange vakre bilder av prinsessa vår.

Må bare også si at Morten Krogvold er en utrolig spennende person.

For dere som har sett hans serie "Ansikt til ansikt",kan jeg bare bekrefte at det er akkurat sånn han er. En veldig tilstedeværelse i det han gjør.

Det som slo meg og Jan Eirik når vi møtte han, var at han spurte mange spørsmål om OSS.

Det var forsåvidt nytt, for med et kronisk sykt barn, er det selvfølgelig barnet som hele tiden er i fokus, ikke vi.

"Hvordan hadde VI det? Fikk vi tid til hverandre? Fikk jeg gått på klubb med venninner? Fikk Jan tid til å dra på pubèn og treffe kompiser?"

Etterpå skjønte vi hvor viktig det var, at han satte fokus på noe som ofte blir glemt...og som faktisk vil slite på en i lengden.

Så med disse bildene ønsker jeg dere ei fortreffelig helg.

de to svart/hvitt bildene er tatt av Morten Krogvold.

De andre av Heidi Lura

Vi skal på Oppdal sammen med Heidi og familien.Det hører også til Krogvold-historien at Heidi min gode venninne var journalist i lokalavisa på den tiden, og at hun var med hele dagen og fikk intervjue Krogvold. Les om det her

"Vinter og sne...en skiløper suser avsted..." det gjelder ikke meg...med et stk betent kne, bør jeg holde meg på bar bakke...

Team-work = isblå gips-engel

klikk på bildet

Nå fikk jeg dilla...

Så derfor presenterer jeg for eder: -Aud Jorunn`s gipsengel!

Aud Da er en av mine kreative kollegaer (dere bør kikke innom, for hun er ei morsom dame), og hun kreerte denne engelen en dag...en dag jeg ikke var der!! Fy for skam! Misunnelsen var stor og rådende...jeg kunne bare ikke unne henne en sånn engel, helt alene...

Så derfor kom vi til et kompromiss. Hun laget en engel hver til meg og Ingrid, og jeg malte og dekorerte dem.

Det ble en bra løsning, og et fortreffelig team-work!

Så nå er vi alle tre kollegaene stolte eiere av hver vår,

nydelige, isblå engel.

Fin, ja??

Krystall kandelaberen min...eh, unnskyld kjære: vår...

Ble så inspirert av alle fotomontasjene...

Jeg er totalt hjernedød på området, så dette er mitt første...hva kaller jeg det?

"En slags collage", der den nydelige prismekandelaberen vi fikk til jul er i fokus.

Det er krystall, det er Villeroy & Boch, det er prismer, det er "glam".

JEG ELSKER DEN!!

(tusen takk, Anette, Kent, Hilde, Astrid og Magne)

klikk på bildet, så får dere se så vakker den er.

Jeg klarte ikke å la være...jeg kunne ikke stå imot...

Jeg gjorde ikke det!

Jeg hadde tenkt at i år, skulle jula få vare litt hos oss.

Ikke nødvendigvis til påske, det får da være grenser for å

blåholde på julenissen og julebukkene.

Juletreet hadde ikke sett like bra ut, med gule kyllinger ispedd gåsunger...

Jeg er vanligvis, i likhet med min mor,( så da er det nok arvelig kom jeg på)

veldig snar med å rydde ut jula.

1.januar har jeg nesten sittet på hendene mine,

for ikke å gå berserk på nisser og dverger.

Englene dalte i skjul i rekordfart.

Men i år skulle det bli annerledes. Og det så lenge bra ut.

7 januar er personlig rekord. Men da holdt det ikke lenger.

Litt av grunnen til at det faktisk fikk vare såpass lenge,

er vel rett og slett mitt eget ork. Energi på null på ettermiddagen,

dermed fikk også jula være ifred i noen stakkars januar-dager.

Det var helt til vår-blomstene kom i butikken!

Det var da det sa klikk i hodet på ørten kvinnemennesker Norge rundt!

Jeg hadde ikke tenkt på det før,

Primula? Nå? Hvorfor? Og hvorfor akkurat nå?

Får man ikke kjøpt de der i mai?

Men jeg er bare en sau...en dum en, som dilter etter flokken min.

Jeg gir etter for gruppepress...jeg er nikkedukken som sier: "ja, dette må vi ha!

Gud forby de blir utsolgt for primula!!!"

Nå har jeg kjøpt...4 stk...i vakre vår-farger...

Men de er nydelige, der de står, og jeg er sjeleglad for at jula er ute...

Men hvorfor bare måtte jeg??

Jeg er en sau...

Omgangssyken har inntatt Casa de Nordseth...

"Hvis eg ber på mine kne, hvis eg lover deg solskinn og strålande vær.

Hvis eg gir deg alt du vil ha, vil du då bli bra?

Vil det då bli bra?"

Jeg lar Bjørn Eidsvåg`s ord være mine i dag...
Minstemor har spydd i hele natt...og dette er det som står på menyen...ser kjent ut?

Så nå er det vel bare å stålsette seg og vente på nestemann ut...