Jeg synger meg en blå, blå salme
når dagen svinger hatten til farvel
og ror med sakte åretak mot strender
dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile
ved treets trygge rot
mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme.
Jeg synger meg en blå, blå salme
og takker for all grøde som ble min.
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter
som aldri unte ro
men gav min dag et dunkelt drag
jeg aldri helt forsto.
Nå synger jeg min salme.
Jeg synger meg en blå, blå salme
til deg, du Hånd som sanker og som sår
og senker deg med signing over jorden
med legedom for alle våre sår.
Som ber oss rette ryggen
stå opp og gå i strid.
med løftet hode skal hver sjel
gå inn i Herrens tid.
Så synger jeg min salme."
Så synger jeg min salme."
Tusen takk, du vakre mann...
Tusen takk for barndom, for lek, for latter.
Ingen kunne stryke et kinn så varsomt
med så rue arbeidshender.
De var som silke mot kinnet,
som kilende avtrykk som trøstet.
En så fåmælt, men likevel så stor mann
som kan fylle et rom, selv om han bare var der, stille...
En vegg er borte på Nordhopøya nå.
En vær-vegg, en bærebjelke.
Ei are, et tun-tre.
Jeg kjenner ingen med like stor
klokskap.
Med like stor kunnskap.
Med større innsikt.
Ingen kunne med så få ord,
si så mye som du kunne.
Dine ord var laget
for ettertenksomhet,
for visdom,
og for kjærlighet.
Jeg gjemmer alt jeg har lært.
Jeg gjemmer det siste øyeblikket.
Ditt siste kjærtegn.
Ditt siste håndtrykk,
da du nikket med øynene igjen
og ga meg tegn på at du visste
at jeg var der.
Vi kjempet kampen sammen,
vi holdt hverandre.
Jeg elsker deg...