"Å være fyllt et år,
og ikke helt forstå hvem,
hvem er disse to menneskene?
Hvem er mamma og pappa?
Er det dere?
Mørke, alvorlige øyne,
men et "luring" smil på lur,
som lett kan smelte hjertene
til de som nå har fått nye titler.
Mor og far.
Mamma og pappa.
Det har de ikke hett før,
det har ingen kalt dem.
For det er ingen selvfølge
at noen skal rope "mamma og pappa".
To solbrune, små hender.
Gyllen og vakker. Godt å holde i.
Godt å støtte seg på,
disse to menneskene også,
med de glade smilene,
og tårene i øyekroken.
Elsker de meg allerede?
De elsker deg, lille venn.
De elsket deg før du ble født.
De elsket deg før de ble kjent med deg.
Deres misjon her på jorden, var å vente
akkurat på deg.
En liten,
solbrun gutt,
med mørke alvorlige øyne,
men med et "luring" smil på lur,
som smeltet alle
i vinterlandet."
Kjære Nicolai Andres, kjære Randi og Per Egil.
Gratulerer med dåpsdagen på søndag,
og gratulerer med morsdagen neste helg.
Dette er en slags gave til go gutten på den
store dagen hans.
Vi er veldig glade i deg, Nicolai Andres.
Klem fra gammel-tante, gammel-onkel,
Anne Kathrine og Ellen Annie.
Å få se Nicolai Andres var pappa`s største ønske.
Han ventet og ventet på det lille oldebarnet sitt,
men ble sykere og sykere mens de var i Colombia.
Da han endelig fikk se han, strålte han opp, rakte armene mot ham
og sa: "DER e gutn!"
5 timer etterpå døde han.
Så ikke kom å si at livet og døden ikke vandrer hånd i hånd...
sorgen og gleden vandrer også til hope...
