Det er et år i dag siden jeg postet dette blogg innlegget.
Men det føles akkurat like vondt ,
et år etter...
Kanskje vondere...
Annerldedes vondt...
Sorgen slipper ikke taket,
og dagene jeg har nå
lar meg ikke hvile...
18.august 2009:
"Æ ska gi dæ høsten, æ"
Denne høsten skulle bli som den i fjor...
Vi skulle tusle rundt på barndoms-øya,
beundre tyttebæra, som "va mykje mær i år enn i fjor, ja".
Samme kommentar hvert år, samme tusle-rundt i lyng turen...
Samme lukta av fuktig mose og røsslyng som blødde i rosa rundt oss.
Flammehav av rognebær, høre summinga av "starre"(stær) som landa
i all grøden.
Æ skulle høre deg si "Pass dokk, no jentunga!" i kjærlig myndighet,
når jentene hoppet med begge støvel-beina i den flotteste
tyttebær tua.
I stedet må vi bringe høsten til deg.
Derfor skal jeg ut å plukke lyng, bær og mose...
Jeg skal gi deg høsten.
Jeg har grudd for dette hele mitt voksne liv...
Tenkt at om en av mine, holdepunktet mitt, klippen min
skal bli så uhelbredelig syk, så gammel,
så orker jeg det ikke...
Jeg orker ikke forlate deg på sykehjemmet,
kjenne blikket ditt
brenne i ryggen når jeg går,
etter den, ja, hvor mange hadet-klemmer ble det?
Fordi jeg ikke klarer å gå derifra?
Jeg brer dyna rundt deg når du er sliten,
og tenker "hvor mange ganger har du bredt rundt meg?"
Nå er rollene byttet, og jeg hater det!
Jeg vil ikke bli stor, og jeg vil ikke at du skal bli liten...
Men jeg skal varme deg når du fryser,
og krype bak deg og holde rundt deg når
kroppen din ber om nåde
etter siste gift behandling.
Når jeg ikke kan gi deg livet og helsa tilbake,
skal jeg gi deg det jeg kan,
jeg skal gi deg høsten.
til den tryggeste og beste pappa i verden, god bedring...
Denne høsten skulle bli som den i fjor...
Vi skulle tusle rundt på barndoms-øya,
beundre tyttebæra, som "va mykje mær i år enn i fjor, ja".
Samme kommentar hvert år, samme tusle-rundt i lyng turen...
Samme lukta av fuktig mose og røsslyng som blødde i rosa rundt oss.
Flammehav av rognebær, høre summinga av "starre"(stær) som landa
i all grøden.
Æ skulle høre deg si "Pass dokk, no jentunga!" i kjærlig myndighet,
når jentene hoppet med begge støvel-beina i den flotteste
tyttebær tua.
I stedet må vi bringe høsten til deg.
Derfor skal jeg ut å plukke lyng, bær og mose...
Jeg skal gi deg høsten.
Jeg har grudd for dette hele mitt voksne liv...
Tenkt at om en av mine, holdepunktet mitt, klippen min
skal bli så uhelbredelig syk, så gammel,
så orker jeg det ikke...
Jeg orker ikke forlate deg på sykehjemmet,
kjenne blikket ditt
brenne i ryggen når jeg går,
etter den, ja, hvor mange hadet-klemmer ble det?
Fordi jeg ikke klarer å gå derifra?
Jeg brer dyna rundt deg når du er sliten,
og tenker "hvor mange ganger har du bredt rundt meg?"
Nå er rollene byttet, og jeg hater det!
Jeg vil ikke bli stor, og jeg vil ikke at du skal bli liten...
Men jeg skal varme deg når du fryser,
og krype bak deg og holde rundt deg når
kroppen din ber om nåde
etter siste gift behandling.
Når jeg ikke kan gi deg livet og helsa tilbake,
skal jeg gi deg det jeg kan,
jeg skal gi deg høsten.
til den tryggeste og beste pappa i verden, god bedring...
