Om æ tømme alt i sinnet,
om æ lar det få litt rom,
om æ frigir alt som satt fast,
om æ ga det håp og tro.
Om æ lar isrosa få smelte,
og snøfnugget få dø,
e det slik da at æ får fred og ro?
E det slik at æ da kan la håpet gro?
må det smelte når det treffe?
Kan det fryse litt te is?
Kan det vare lengre om æ ønske det inderlig?
La det dale veldig sakte,
la det aldri falle ned...
må æ kjenne at æ allerede savne det?
For æ kjenne at æ vil alltid savne det...
Æ veit æ ikkje kan hold fast,
æ veit at æ må slepp,
men æ held te æ kjenne at æ tør.
Når æ kjenne det i hjerte,
når det vil helst få slippe fri,
kan æ åpne hånda og se på at det dør.
Kan æ slippe taket, og se på at det dør.
Så går det opp for mæ en tanke,
en liten refleksjon,
en tanke om å beholde litt av det.
For det e borte selve fnugget,
selve snøen den e bort,
men vannet e kommet for å bli,
det e vannet som vil vare i hånda mi.
kari...en helt vanlig lørdagskveld...