tirsdag 17. august 2010

En ny høst...





Det er et år i dag siden jeg postet dette blogg innlegget.
Men det føles akkurat like vondt ,
et år etter...
Kanskje vondere...
Annerldedes vondt...
Sorgen slipper ikke taket,
og dagene jeg har nå
lar meg ikke hvile...

18.august 2009:
"Æ ska gi dæ høsten, æ"
Denne høsten skulle bli som den i fjor...
Vi skulle tusle rundt på barndoms-øya,
beundre tyttebæra, som "va mykje mær i år enn i fjor, ja".
Samme kommentar hvert år, samme tusle-rundt i lyng turen...
Samme lukta av fuktig mose og røsslyng som blødde i rosa rundt oss.
Flammehav av rognebær, høre summinga av "starre"(stær) som landa
i all grøden.
Æ skulle høre deg si "Pass dokk, no jentunga!" i kjærlig myndighet,
når jentene hoppet med begge støvel-beina i den flotteste
tyttebær tua.
I stedet må vi bringe høsten til deg.

Derfor skal jeg ut å plukke lyng, bær og mose...
Jeg skal gi deg høsten.
Jeg har grudd for dette hele mitt voksne liv...
Tenkt at om en av mine, holdepunktet mitt, klippen min
skal bli så uhelbredelig syk, så gammel,
så orker jeg det ikke...
Jeg orker ikke forlate deg på sykehjemmet,
kjenne blikket ditt
brenne i ryggen når jeg går,
etter den, ja, hvor mange hadet-klemmer ble det?
Fordi jeg ikke klarer å gå derifra?
Jeg brer dyna rundt deg når du er sliten,
og tenker "hvor mange ganger har du bredt rundt meg?"
Nå er rollene byttet, og jeg hater det!
Jeg vil ikke bli stor, og jeg vil ikke at du skal bli liten...
Men jeg skal varme deg når du fryser,
og krype bak deg og holde rundt deg når
kroppen din ber om nåde
etter siste gift behandling.
Når jeg ikke kan gi deg livet og helsa tilbake,
skal jeg gi deg det jeg kan,
jeg skal gi deg høsten.


til den tryggeste og beste pappa i verden, god bedring...



8 kommentarer:

Refleksjon på livsvegen sa...

Kjære Kari!
Dette er ein stor klem til deg frå ei som kjenner på det same..Ordet aldri meir rommar alt..Men eg trur nok at pappane våre ville vi skulle leve vidare..Ta vare på minna..
Klem igjen

Pia sa...

Det er jo ikke lett å skrive noe i en sånn situasjon, men Sigrid som har kommentert over har nok rett i at pappaen din ønsket det beste for deg, og at du skal ha et lykkelig liv. En eller annen gang må smerten slippe taket - du får fortsatt ta tida til hjelp, ta vare på minnene, og glede deg over nåtida.

Mari sa...

er det virkelig gått ett år allerede ja..., livet gir og livet tar.., sorgen forvinner aldri, man bærer det med seg... du får ta vare på de gode minnene og vise dine barn det pappan din lærte deg..
stor klem

Tone sa...

Husker dette.......
Ønsker deg en god høst.
Minner er livet vi tar med oss, enten vi vil eller ikke.
Sender deg en høstklem!
Tone

Siv Elin sa...

Varm klem til deg.. Tida gjør det jo egentlig ikke bedre... Det kjennes bare litt annerledes innimellom- etterhvert..

Havtussa sa...

Kari -
Orda dine brenn seg fast i sjela.

Ta innover deg den blåe fargen som pappaen din var så glad i,og la den male deg ein vakker haust.

Klem frå meg

Eirin Edvardsen sa...

Jeg mistet pappaen min for snart åtte år siden, og kjenner meg igen i mye av det du skriver om sorgfølelsen.

Det første året var det værste, så har sorgen blitt litt mildere etterhvertsom tiden har gått. Men savnet er der likevel,og det blir nok ikke borte. For meg har trøsten vært i mange gode minner om pappaen min!

Varm klem fra meg.

annegrete sa...

Og jeg gråter over disse ordene igjen. Lenge siden jeg har vært innom bloggen din- for har levd veldig ubloggete i sommer. Men nå ble jeg sittende dypt i stolen med tårene rennende nedover kinnene. Du skriver så usigelig flott og rørende, beskriver følelsene dine så fint...slik at du treffer oss andre midt i hjertet. Denne blir sittende i, for å si det sånn. En venn av meg mistet pappaen sin nå for akkurat et døgn siden. Og jeg har tenkt og tenkt i dag, på dette med å miste. Akkurat slik du beskriver. Det vi er så redde for, det vi ikke orker tenke på..og så er det der plutselig. Og vi bare må.
Lykke til med høsten din. Du klarer høsten. Og du klarer savnet. Så skriver du så fint om alt godt også, så du har blikket begge veier...slik livet er om vi vil eller ikke.
God klem