Novembers undring
Oktober forsvant i et stormkast,
Og November kom seilende inn,
På hvite små vinterføtter,¨
Og røde, frostkalde kinn.
”Nå er jeg her”sa hun så stille,
Jeg hørte knapt hva hun sa,
”jeg ventet deg,”sa jeg forsiktig,
Jeg skjønte at hun ble glad.
”Ble du overrasket” spurte jeg i undring,
”trodde du ingen ventet på deg?”
”Det er Desember alle seg ønsker,
Det er ingen som venter på meg”
Det var en sårhet i stemmen som gnistret
En pust og et vind drag av frost,
”Men jeg elsker deg”, sa jeg stille,
”Du er måneden med håp og med trøst.
vi trenger deg midt i kulden,
I årets kaldeste tid,
Når høsten har vært her, og sommeren
Er et minne som kun føk forbi
Det er da jeg tenner lyset,
og varmer meg i ildens glo,
jeg nyter de mørke kvelder,
og lyden av vind og av sno.
Det er da jeg kjenner jeg lever,
Det er da min tanke er fri.
Så kan jeg med glede takke for følge,
Og i Desember gi deg litt tid.
Men jeg vet du kommer tilbake,
Det er et ønske, som jeg vet at jeg får,
Jeg trenger deg, November, jeg lover,
Og Jeg lengter år etter år.”
Hun ble stille, nesten beskjeden,
Visste ikke helt hva hun skulle tro,
”Da blir jeg her i tretti dager,
Og gir deg kulde og ro”
Så forsvant hun brått i en kaldgufs,
Som bare November kan gi.
Men glad var jeg for at hun lyttet,
Til alt jeg hadde å si…
.JPG)
