Kjære skole

Kjære Nordsmøla skole.


Jeg vet at det er bare en tilfeldighet at det var du som ble avbildet, og dermed nå det lokalet som mange asossierer med saken. Kjære skole, jeg skjønner også at henvendelsen fra UDI sannsynligvis var en masse-henvendelse til mange fler enn vår lille kommune, og at det må mye på plass før vi hadde vært rustet til å ta imot. Jeg forstår også at sannsynligheten for at du skal stå og ta i mot er liten. MEN, likevel, kjære skole. Hvis det skulle bli du, hvis vi et øyeblikk later som om det er realiteten. Vi tenker oss at dette er en dag langt fremme i tid, og du blir rustet opp til nettopp denne store og ansvarstunge oppgaven. Hvis det blir deg, så vær så snill, kjære skole, ta iallefall imot barna. Om ikke alle vi som synes og mener noe om dette ser det, så vet jeg at du vil se det. For det vil være barn blandt dem. Det vil være små sinn, som har øyne som har sett mer enn vi kan tåle. Mer enn vår fantasi rekker. Det vil være små hender som engang holdt i noe trygt. Mamma`s hånd kanskje? Eller ei storesøster eller en trygg og snill storebror. Hold dem i hånden, kjære skole. Slik du har holdt mange små spente barn i mange år bakover i tid. Spente, litt redde. Disse barna vil ikke grue-glede seg. De vil bare grue seg. Så hold dem ekstra hardt.

De vil ikke snakke vårt språk. De vil synes at vi er rare, stygge og fremmede. De vil synes at Smølsk er det underligste de har hørt, og de vil savne kjente stemmer. Stemmer de kanskje aldri mer skal få høre. Lær dem, kjære skole. Slik du har lært mange barn. Lær dem bokstavene våre. Gi dem tid til å la nye lyder synke inn. "Ola-ser-is", "Le-sier-Ola". Dette lærte du oss. La dem få lære det. Men de vil trenge tid. Og jeg er redd for at tid, er det de vil få mest av...

Men la bøkene i skolebiblioteket være like stor skattekiste for dem som de var for oss. La atmosfæren og lukten av trygghet omfavne dem. La bøkenes verden være deres fristed, om ikke ordene gir betydning, så la bildene gjøre det.

Jeg sier ikke at de kommer, kjære skole. Du blir kanskje like forferdet og redd som mange av oss. Men nettopp derfor, kjære skole, er jeg mest trygg på deg. For når vi andre i vår uvitenhet og naivitet er redd og vi vil skille mellom dem vi ønsker å omgi oss med, så har du aldri gjort det. Du har aldri gitt klasserom og læring for kun de barna du syntes så flinkest ut. Eller hun som hadde renest kjole. Eller den høfligste gutten. Du har også alltid gitt rom for den stille. Den slemme. Den som var annerledes. Den som brukte mange år på å lære "Ola- ser- is". Den som bar forferdelige hemmeligheter, og aldri sa dem. Og innimellom har det kommet noen som hadde litt annen farge enn oss bleke Smølaværinger. Og som uttalte andre, og mer eksotiske lyder i sitt vokabular. Men du har omfavnet disse også. Så derfor, kjære skole, er du den eneste jeg kjenner gjennom mange, lange år, som har et vidsinn nok til å huse dem. Der vi andre kommer til kort, har du allerede mange år med erfaring på "annerledeshet".

Hvis de kommer, la det være blomster i blomsterkassene. La det være leker i sandkassa. La sparkesykkelen igjen få rulle, og hoppetauet svinge seg. La det være lek, slik det alltid har vært lek. Det vil du vel, kjære skole. Du har vært god til å være et sted for lek. Barnelatter gir så god gjenklang i skolegården din. Det er de lydene du liker aller best. La dem få le, kjære skole. Kanskje de ikke gjør det i begynnelsen. Men etterhvert, kanskje? Det er nemlig ikke så lett å le, for noen vil ha klump i halsen. Og med ekkel følelse i magen, kommer ikke latteren så lett. Det er kanskje ikke alltid så mye å le av heller. For noen vil være alene. Og var flinkest til å le sammen med andre. Og de andre vil kanskje ikke være der. De ble ikke med. Av forskjellige grunner. Jeg vet ikke, kjære skole. Jeg vet ikke helt hvordan det føles. For jeg har alltid hatt noen. Jeg har ikke måttet skilles fra mine kjære. Jeg skal synge godnatta sanger forsiktig inn i mine døtres ører. Jeg skal fremdeles holde dem i hånda. Lenge etter at de er voksne, skal jeg det. Så vil vi alltid huske det, og de vil alltid ha hånden og stemmen min. så derfor vet jeg ikke hvordan livet ville sett ut uten. Uten min manns kjærlige ord, og varme og trygge hender. Jeg har aldri opplevd det motsatte. Kjærlighet for meg er ikke smerte. Jeg har ikke opplevd vonde hender. Men, kjære skole, det kan finnes kvinner blandt dem som vet hvordan vonde hender føles. Gi dem rom for å heles. De vil trenge det. Du trenger ikke forstå dem. men bare ta imot dem, for de har sår det ikke kan blåses på.

Sakte men sikkert kan latteren, tryggheten komme.

Kjære, skole. Jeg sier ikke at det blir sånn. Jeg sier ikke at det skulle blitt du som måtte ta alt dette tunge ansvaret. Kanskje blir det ingen i det hele tatt. Eller det blir en annen skole. Eller et annet hus. Eller, noen andre tar imot dem. et annet sted. For, noen må gjøre det, forstår du. For de er alene.

"Æ håpe vi tar imot dæ. Æ håpe du slepp å frys. Æ veit du kan gi oss varme, og latter og liv og lys."