tirsdag 6. november 2012


Novembers undring

Oktober forsvant i et stormkast,
Og November kom seilende inn,
På hvite små vinterføtter,¨
Og røde, frostkalde kinn.

”Nå er jeg her”sa hun så stille,
Jeg hørte knapt hva hun sa,
”jeg ventet deg,”sa jeg forsiktig,
Jeg skjønte at hun ble glad.

”Ble du overrasket” spurte jeg i undring,
”trodde du ingen ventet på deg?”
”Det er Desember alle seg ønsker,
Det er ingen som venter på meg”

Det var en sårhet i stemmen som gnistret
En pust og et vind drag av frost,
”Men jeg elsker deg”, sa jeg stille,
”Du er måneden med håp og med trøst.



vi trenger deg midt i kulden,
I årets kaldeste tid,
Når høsten har vært her, og sommeren
Er et minne som kun føk forbi

Det er da jeg tenner lyset,
og varmer meg i ildens glo,
jeg nyter de mørke kvelder,
og lyden av vind og av sno.


Det er da jeg kjenner jeg lever,
Det er da min tanke er fri.
Så kan jeg med glede takke for følge,
Og i Desember gi deg litt tid.

Men jeg vet du kommer tilbake,
Det er et ønske, som jeg vet at jeg får,
Jeg trenger deg, November, jeg lover,
Og Jeg lengter år etter år.”

Hun ble stille, nesten beskjeden,
Visste ikke helt hva hun skulle tro,
”Da blir jeg her i tretti dager,
Og gir deg kulde og ro”


Så forsvant hun brått i en kaldgufs,
Som bare November kan gi.
Men glad var jeg for at hun lyttet,
Til alt jeg hadde å si…







søndag 22. juli 2012

Dette innlegget postet jeg for snart et år siden...

Et år...
Det er gått et helt år,
ett år der vi måtte innse at ondskap finnes.
Den trer frem når vi ikke
forventer den...
Et år er gått...



MANDAG 25. JULI 2011

DA ONDSKAPEN KOM ROENDE...



DA ONDSKAPEN KOM ROENDE,
kom den stille...
Den kom da ingen ventet den,
den materialiserte seg
og sto fram,
i det øyeblikket da ingen
ventet hat,
den kom imens menneskene
omga seg med
kjærlighet.
Derfor føltes den så rå.
Slik ble de overrumplet.
De så den ikke komme,
derfor kunne den ramme
hardere,råere,
ondere,
kaldere.
La ikke ondskapen vinne...
Ta tilbake kjærligheten...
Kun slik kan den
igjen forsvinne,
og ro tilbake...



fredag 1. juni 2012

Hurra for taco-Norge!!



Åååå, jeg gleder meg sånn til å
høre Øyvind Hellstrøm sin uttalelse om
Kavli`s nye produkt,
ost-på-tube-med-taco-smak!!
Jeg er så stolt av å være nordmann,
vi er så flinke til å finne opp
"hva-i-helvete-kan-man-dytte-taco-krydder-i"!

mandag 28. mai 2012

En liten kanin tar stor plass...




En liten kanin tar stor plass.
Den tar stor plass i et lite hjerte.
Å være seks år,
og ha så stor plass,
å lage hjerterom for dyr,
mennesker,
blomster,
fugler.
Å elske en kanin
som elsker deg tilbake.
Ha omsorg for et dyr,
lære gleden ved å passe på
noen som er mindre,
og som trenger deg.
Å være seks år,
og ha et tomrom i hjerte...
En kanin er liten,
men tar stor plass,
den lager et stort hull
når den er borte...



torsdag 12. april 2012

"SORGENFRI"

picture_3.png


Jeg kjøper alltid Sorgenfri.
Jeg har laget DETTE innlegget om det tidligere...
I dag kom en av selgerne bort til meg, jeg satt ved et cafe bord og spiste.
Han manglet 20,- for å kjøpe seg inn som sorgenfri-selger.
Jeg så tvilende på han, men ga han likevel 20,-,og sa:
"Men da kommer du hit etterpå og selger meg et Sorgenfri!Kan du love det?"
Åja, han lovet... Unngikk blikket mitt og tenkte:"Jævla teite kjærring!"
Jeg fulgte han med blikket da han småspreng avgårde,
og jeg tenkte: "Jævla teite kjærring!"
Likevel var det noe inni meg som håpet at han skulle 
komme tilbake... Gi han en sjanse til 
å motbevise min forutinntatthet og mistro.
En sjanse til en slags oppreisning,
så kunne iallefall den eldre damen på 
nabo bordet fått tatt grundig feil, der hun satt
og åpenlyst baksnakket barnebarnet sitt, 
og smilte et "gud-så-dum-du-er" smil til meg 
som var 20,- fattigere.
Jeg ga han 30 minutter.
Da var paien min oppspist, og latte`n min var
bare noen skumrester.
Han kom selvfølgelig ikke.
Han var nok allerede godt inni en rus,
iallefall var det min fremdeles forutinntatte tanke.
Eller...kanskje kom han?
Kanskje fant han kun salatrester og skum i et glass,
og tenkte: "Hun var som alle andre.
Hun trodde heller ikke på meg."

tirsdag 10. april 2012

Kjøkkenet i "gammel huset".

Jeg hadde lovet meg selv å blogge...litt mer...
Jeg skulle legge ut koselige innlegg fra gammelhuset, barndomshjemmet mitt.
Skulle rusle rundt på øya mi, og ta masse bilder 
som jeg skulle dele...
Fortelle om planer med ny-huset som skal bygges
ved siden av...
Har jeg gjort noe av det???
Niks, nada, nope!
Jeg er en særdeles lat blogger...
Så nå skal jeg bli flinkere,
trur eg...
tok en runde i gammel-kjøkkenet i kveld,
så kan dere se noen særdeles bloggifisertebilder av kjøkkenet vårt.
Så her er en aldri så liten kollasj:


...og når man er så heldig å bo på ei øy, 
på ei øy, bokstavlig talt,
er dette min utsikt fra kjøkkenvinduet i kveld:



lørdag 4. februar 2012

...melankoli...




Kan et snøfnugg vare lenger enn et sekund?
Kan ei isrose danse,
om enn bare for ei stund...
kan en iskrystall danne bilda
som for evig-vare evig,
men som æ ønske kunne være
med meg for en grunn...

Om æ tømme alt i sinnet,

om æ lar det få litt rom,

om æ frigir alt som satt fast,

om æ ga det håp og tro.

Om æ lar isrosa få smelte,

og snøfnugget få dø,

e det slik da at æ får fred og ro?

E det slik at æ da kan la håpet gro?


må det smelte når det treffe?

Kan det fryse litt te is?

Kan det vare lengre om æ ønske det inderlig?

La det dale veldig sakte,

la det aldri falle ned...

må æ kjenne at æ allerede savne det?

For æ kjenne at æ vil alltid savne det...


Æ veit æ ikkje kan hold fast,

æ veit at æ må slepp,

men æ held te æ kjenne at æ tør.

Når æ kjenne det i hjerte,

når det vil helst få slippe fri,

kan æ åpne hånda og se på at det dør.

Kan æ slippe taket, og se på at det dør.


Så går det opp for mæ en tanke,

en liten refleksjon,

en tanke om å beholde litt av det.

For det e borte selve fnugget,

selve snøen den e bort,

men vannet e kommet for å bli,

det e vannet som vil vare i hånda mi.


kari...en helt vanlig lørdagskveld...