lørdag 4. februar 2012

...melankoli...




Kan et snøfnugg vare lenger enn et sekund?
Kan ei isrose danse,
om enn bare for ei stund...
kan en iskrystall danne bilda
som for evig-vare evig,
men som æ ønske kunne være
med meg for en grunn...

Om æ tømme alt i sinnet,

om æ lar det få litt rom,

om æ frigir alt som satt fast,

om æ ga det håp og tro.

Om æ lar isrosa få smelte,

og snøfnugget få dø,

e det slik da at æ får fred og ro?

E det slik at æ da kan la håpet gro?


må det smelte når det treffe?

Kan det fryse litt te is?

Kan det vare lengre om æ ønske det inderlig?

La det dale veldig sakte,

la det aldri falle ned...

må æ kjenne at æ allerede savne det?

For æ kjenne at æ vil alltid savne det...


Æ veit æ ikkje kan hold fast,

æ veit at æ må slepp,

men æ held te æ kjenne at æ tør.

Når æ kjenne det i hjerte,

når det vil helst få slippe fri,

kan æ åpne hånda og se på at det dør.

Kan æ slippe taket, og se på at det dør.


Så går det opp for mæ en tanke,

en liten refleksjon,

en tanke om å beholde litt av det.

For det e borte selve fnugget,

selve snøen den e bort,

men vannet e kommet for å bli,

det e vannet som vil vare i hånda mi.


kari...en helt vanlig lørdagskveld...


3 kommentarer:

Aud Jorunn sa...

Herlighet Kari...... Nydelig skrevet
Ps: Æ kjøpe den boka du snart må sjå te å gi ut

Klem :)

sigrid sa...

Vakkert Kari!
Takk for at du deler :-)

God morsdag!

Anonym sa...

Jeg er imponert:) Nydelig