...melankoli...

Kan et snøfnugg vare lenger enn et sekund?

Kan ei isrose danse,

om enn bare for ei stund...

kan en iskrystall danne bilda

som for evig-vare evig,

men som æ ønske kunne være

med meg for en grunn...

Om æ tømme alt i sinnet,

om æ lar det få litt rom,

om æ frigir alt som satt fast,

om æ ga det håp og tro.

Om æ lar isrosa få smelte,

og snøfnugget få dø,

e det slik da at æ får fred og ro?

E det slik at æ da kan la håpet gro?

må det smelte når det treffe?

Kan det fryse litt te is?

Kan det vare lengre om æ ønske det inderlig?

La det dale veldig sakte,

la det aldri falle ned...

må æ kjenne at æ allerede savne det?

For æ kjenne at æ vil alltid savne det...

Æ veit æ ikkje kan hold fast,

æ veit at æ må slepp,

men æ held te æ kjenne at æ tør.

Når æ kjenne det i hjerte,

når det vil helst få slippe fri,

kan æ åpne hånda og se på at det dør.

Kan æ slippe taket, og se på at det dør.

Så går det opp for mæ en tanke,

en liten refleksjon,

en tanke om å beholde litt av det.

For det e borte selve fnugget,

selve snøen den e bort,

men vannet e kommet for å bli,

det e vannet som vil vare i hånda mi.

kari...en helt vanlig lørdagskveld...