Kjære skole

Kjære Nordsmøla skole.


Jeg vet at det er bare en tilfeldighet at det var du som ble avbildet, og dermed nå det lokalet som mange asossierer med saken. Kjære skole, jeg skjønner også at henvendelsen fra UDI sannsynligvis var en masse-henvendelse til mange fler enn vår lille kommune, og at det må mye på plass før vi hadde vært rustet til å ta imot. Jeg forstår også at sannsynligheten for at du skal stå og ta i mot er liten. MEN, likevel, kjære skole. Hvis det skulle bli du, hvis vi et øyeblikk later som om det er realiteten. Vi tenker oss at dette er en dag langt fremme i tid, og du blir rustet opp til nettopp denne store og ansvarstunge oppgaven. Hvis det blir deg, så vær så snill, kjære skole, ta iallefall imot barna. Om ikke alle vi som synes og mener noe om dette ser det, så vet jeg at du vil se det. For det vil være barn blandt dem. Det vil være små sinn, som har øyne som har sett mer enn vi kan tåle. Mer enn vår fantasi rekker. Det vil være små hender som engang holdt i noe trygt. Mamma`s hånd kanskje? Eller ei storesøster eller en trygg og snill storebror. Hold dem i hånden, kjære skole. Slik du har holdt mange små spente barn i mange år bakover i tid. Spente, litt redde. Disse barna vil ikke grue-glede seg. De vil bare grue seg. Så hold dem ekstra hardt.

De vil ikke snakke vårt språk. De vil synes at vi er rare, stygge og fremmede. De vil synes at Smølsk er det underligste de har hørt, og de vil savne kjente stemmer. Stemmer de kanskje aldri mer skal få høre. Lær dem, kjære skole. Slik du har lært mange barn. Lær dem bokstavene våre. Gi dem tid til å la nye lyder synke inn. "Ola-ser-is", "Le-sier-Ola". Dette lærte du oss. La dem få lære det. Men de vil trenge tid. Og jeg er redd for at tid, er det de vil få mest av...

Men la bøkene i skolebiblioteket være like stor skattekiste for dem som de var for oss. La atmosfæren og lukten av trygghet omfavne dem. La bøkenes verden være deres fristed, om ikke ordene gir betydning, så la bildene gjøre det.

Jeg sier ikke at de kommer, kjære skole. Du blir kanskje like forferdet og redd som mange av oss. Men nettopp derfor, kjære skole, er jeg mest trygg på deg. For når vi andre i vår uvitenhet og naivitet er redd og vi vil skille mellom dem vi ønsker å omgi oss med, så har du aldri gjort det. Du har aldri gitt klasserom og læring for kun de barna du syntes så flinkest ut. Eller hun som hadde renest kjole. Eller den høfligste gutten. Du har også alltid gitt rom for den stille. Den slemme. Den som var annerledes. Den som brukte mange år på å lære "Ola- ser- is". Den som bar forferdelige hemmeligheter, og aldri sa dem. Og innimellom har det kommet noen som hadde litt annen farge enn oss bleke Smølaværinger. Og som uttalte andre, og mer eksotiske lyder i sitt vokabular. Men du har omfavnet disse også. Så derfor, kjære skole, er du den eneste jeg kjenner gjennom mange, lange år, som har et vidsinn nok til å huse dem. Der vi andre kommer til kort, har du allerede mange år med erfaring på "annerledeshet".

Hvis de kommer, la det være blomster i blomsterkassene. La det være leker i sandkassa. La sparkesykkelen igjen få rulle, og hoppetauet svinge seg. La det være lek, slik det alltid har vært lek. Det vil du vel, kjære skole. Du har vært god til å være et sted for lek. Barnelatter gir så god gjenklang i skolegården din. Det er de lydene du liker aller best. La dem få le, kjære skole. Kanskje de ikke gjør det i begynnelsen. Men etterhvert, kanskje? Det er nemlig ikke så lett å le, for noen vil ha klump i halsen. Og med ekkel følelse i magen, kommer ikke latteren så lett. Det er kanskje ikke alltid så mye å le av heller. For noen vil være alene. Og var flinkest til å le sammen med andre. Og de andre vil kanskje ikke være der. De ble ikke med. Av forskjellige grunner. Jeg vet ikke, kjære skole. Jeg vet ikke helt hvordan det føles. For jeg har alltid hatt noen. Jeg har ikke måttet skilles fra mine kjære. Jeg skal synge godnatta sanger forsiktig inn i mine døtres ører. Jeg skal fremdeles holde dem i hånda. Lenge etter at de er voksne, skal jeg det. Så vil vi alltid huske det, og de vil alltid ha hånden og stemmen min. så derfor vet jeg ikke hvordan livet ville sett ut uten. Uten min manns kjærlige ord, og varme og trygge hender. Jeg har aldri opplevd det motsatte. Kjærlighet for meg er ikke smerte. Jeg har ikke opplevd vonde hender. Men, kjære skole, det kan finnes kvinner blandt dem som vet hvordan vonde hender føles. Gi dem rom for å heles. De vil trenge det. Du trenger ikke forstå dem. men bare ta imot dem, for de har sår det ikke kan blåses på.

Sakte men sikkert kan latteren, tryggheten komme.

Kjære, skole. Jeg sier ikke at det blir sånn. Jeg sier ikke at det skulle blitt du som måtte ta alt dette tunge ansvaret. Kanskje blir det ingen i det hele tatt. Eller det blir en annen skole. Eller et annet hus. Eller, noen andre tar imot dem. et annet sted. For, noen må gjøre det, forstår du. For de er alene.

"Æ håpe vi tar imot dæ. Æ håpe du slepp å frys. Æ veit du kan gi oss varme, og latter og liv og lys."

Hurra for taco-Norge!!

Åååå, jeg gleder meg sånn til å

høre Øyvind Hellstrøm sin uttalelse om

Kavli`s nye produkt,

ost-på-tube-med-taco-smak!!

Jeg er så stolt av å være nordmann,

vi er så flinke til å finne opp

"hva-i-helvete-kan-man-dytte-taco-krydder-i"!

En liten kanin tar stor plass...

En liten kanin tar stor plass.

Den tar stor plass i et lite hjerte.

Å være seks år,

og ha så stor plass,

å lage hjerterom for dyr,

mennesker,

blomster,

fugler.

Å elske en kanin

som elsker deg tilbake.

Ha omsorg for et dyr,

lære gleden ved å passe på

noen som er mindre,

og som trenger deg.

Å være seks år,

og ha et tomrom i hjerte...

En kanin er liten,

men tar stor plass,

den lager et stort hull

når den er borte...

=OSLO og "Sorgenfri"...

Bildet er lånt fra "Sorgenfri" sin hjemmeside

Det kostet meg 100,-

og 2 minutters lettkjøpt

god samvittighet...

Jeg stopper alltid ved selgerne.

Jeg kjøper alltid

=OSLO

og

"Sorgenfri".

Han stoppet meg på

Trondheim Torg.

"Furet værbitt..." fikk en annen

betydning, da jeg så det

furete ansiktet.

Brunt av sol.

Gule nikotinfingre.

Jeg kjøpte et magasin,

det koster 50-,

og jeg vet at halvparten går

til selger.

Så jeg ga han 100,- og sa:

"Det er greit."

Han takket,

og jeg gikk.

Og jeg skammet meg.

Tenkte at jeg kjøpte meg

god samvittighet der jeg

gikk inn på KappAhl

for å se etter vårens nyheter.

Tror ikke han brydde seg

om våren er "gul eller blå i år!"

Men jeg håper han bryr seg om våren.

Ikke like kaldt.

Kanskje blir vi varmere,

vi som kjøper også...

Jeg tenkte at jeg dannet

meg et forutinntatt bilde...

De få minuttene jeg

hadde hans oppmerksomhet,

og han hadde min.

Jeg så de gule fingrene,

den skitne jakka...

Men hva vet jeg.

Kanskje skjulte jakka en godt

utdannet mann?

En bestefar?

En som engang bodde i

en villa på Øvre Singsaker?

Hva vet vel vi?

Men min forutinntatthet hadde

allerede dannet seg et bilde

i hodet mitt...

Derfor skammet jeg meg...

Men jeg håper han ikke

var like forutinntatt,

håper han såg jenta

som prøver å forstå.

Og at han tilgir meg min uvitenhet,

og min lettkjøpte samvittighet...

Av barn og fulle folk...

Situasjon:

Koselig kvelds stund i casa de Nordseth,

vi tre jentene camper i sofaen

med hver vår skål med sjololademousse

(som mor i et svakt øyeblikk lagde...)

(og det er egentlig her litt av moralen

ligger også, jeg såg det bare ikke...)

Alle er i virkelig kose-modus,

så vi sitter så tett som mor

bare kan klare uten å slå ned

sidemannen med albuen.

Til slutt har jeg ikke plass til å føre

spiseskjea opp mot munnen,

i forsøk på å få i meg noe

av godsakene...men puh...det er trangt

i sofaen...

Så jeg kommer med et

forsiktig: " uff, det ble jammen

trangt i sofaen, gitt"

Da kommer det tørt fra fem-åringen:

"Det hadde ikke vært så trangt,

hvis ikke du hadde hatt så stor

rumpe!"

Etter at jeg hadde ledd meg ferdig,

og kravlet meg opp i sofaen igjen,

ser hun på meg med hodet på skakke,

og et snev av usikkerhet i stemmen:

"Ble du såra?"

Ååååå...dem e bra søt!

(men mamma tok en ekstra runde pilates i går kveld,

vennen min...sånn for sikkerhets skyld...)

Livserfaring...

Jeg hørte med et halvt øre på en

diskusjon på tv her en kveld.

"Hva er livserfaring?" var et

av spørsmålene som ble stilt...

Er ikke det et forferdelig vanskelig

spørsmål?

Hvem kan svare på noe sånt?

Man kan vel knapt finne noe som er

mer individuelt og personlig?

Hver gang jeg hører ordet

kommer jeg på

ei jente jeg møtte engang.

Hun var sikkert ti år yngre enn meg,

men på den festen vi møttes

pratet hun villig og høyt om sitt

"utsvevende" liv,

og omtalte det som sin

livserfaring.

Hun hadde levd ganske tøft.

Tøffere enn de fleste.

Hun hadde prøvd det meste av dop,

festet med de kule og beste,

tatt mange feil valg,

og sto da der

på festen,

med vinglasset i hånden

og omtalte det i "positive" ordelag

som sin livserfaring.

Og jeg tenkte,

da jeg tok den siste slurken

av mitt vinglass,

for å så gå fra henne,

at "ja, det er din

livserfaring.

Vi har alle vår.

Min er å sitte i et helikopter

og lete etter puls,

å ikke vite,

å ikke kjenne,

om jenta mi

lever."

Men jeg valgte

å ikke si det til henne,

så jeg drakk ut og gikk

derfra.

Little miss America... huttetu...

Jeg ramlet akkurat innom

"Little miss America" på tv`n...

Jeg er fysisk og psykisk uvel...

Hva lærer disse barna?

At kun det vakreste er best?

At kun det beste er godt nok?

At du kommer deg ingen vei her

i verden hvis du ikke er vakker?

Samtidig er jeg glad,

fordi vi har vært på høstur i Smøla naturen

i dag.

Trasket rundt, små og store,

i vakre høstfarger.

Jeg har sett stolte barn,

iført Helly Hansen

og støvler,

som grillet pølsene sine selv på bålet,

som var blå rundt munnen

av årets siste blåbær.

Jeg har hørt minstemor på 5 si:

"Mamma, æ klart å hopp over den store

dammen! Æ e flink!"

DET er å prestere.

DET er å ha god selvfølelse.

DET er å oppleve.

Kontrasten ble bare så stor akkurat nå.

Fordi det er sant...

-og fordi man av og til må minnes på det...

BLOGGING ER GRUSOMT VANSKELIG FOR TIDEN!!!

Jeg har hodet fullt av egentlig ganske gode blogg-ideer...

Jeg har kameraet fullt av også egentlig ganske gode bilder...

Men her sitter jeg og syter om hvor vanskelig det er å blogge istedet...

Jeg hadde tilogmed et jubileum i mars som jeg enda ikke har trekt

vinneren av...enda gavene var kjøpt inn samme uke...

To prinsesser har hatt bursdag...

Herregud...gi meg blogg lysten tilbake!!!

JEG FANT DEN!!!!

Eller nei, jeg fant den ikke, men det gjorde denne

fantastiske damen!!!

Tusen, tusen takk Gunda! Jeg har lett sånn

etter denne, for den er bare...den er rett og slett

vakker...

Den tar 8 min, men sett av de minuttene,

og se alt det nydelige...

Bare gjør det, vær så snill...

Den trenger ingen forklaring,

den taler helt for seg selv...

Etterlysning

KAN NOEN HJELPE MEG??

Jeg leter og leter inne på youtube etter en vakker,

animert liten film og et insekt som

blir innestengt i et glass.

Han blir reddet av en sverm av

ett eller annet slag,

som flyr rundt og åpner lokket

på glasset...

HAR NOEN AV DERE SETT DEN???

Jeg er tror jeg så den inne hos "Me and Molly",

men nå får jeg jo ikke tak i hverken Me eller Molly...

Så Molly, om du skulle ramle innom og lese dette,

gi lyd om det stemmer.

Og om noen av dere andre har tilgang til

Molly sin blogg, spør henne for meg...

Det var en så vakker film, og jeg angrer

sånn på at jeg ikke lagret den!

Jeg blir ufattelig glad om noen kan

hjelpe meg så jeg finner denne videoen.

Jeg vil føle...

...jeg VIL føle...

jeg vil kjenne

jeg vil lukke øynene og gjenskape.

Jeg vil rive skorper

av sår,

som jeg trodde var

grodd.

Jeg vil torturere meg selv

med tanker.

Jeg vil rope

tause rop.

Jeg VIL føle.

Det er mitt

ønske.

Så godta det,

selv om det

er selvpinsle...

Jeg vil rive skorper av sår,

og kan godt la blod renne.

Jeg vil huske.

Jeg må ikke glemme.

Vil ikke glemme.

Bak øyelokkene

spilles en film.

Og selv om jeg kan den,

helt utenat,

så lukker jeg øynene

og ser den...

om og om igjen.

For det er nå jeg

føler.

Det er nå jeg husker.

Jeg gjenkaller korridorenes

tomme klang i hodet.

Legers subbende gange,

sykepleierenes latter.

Å sitte høyt oppe i en

etasje, og se

på maurene under meg.

Og tenke: "Faen ta dere

som lever ubekymret!

Bare gå til de helvetes livene deres,

bare gå til de latterlige jobbene,

de meningsløse studiene.

Bare lev,

jeg gir faen i dere.

Jeg lever kun for henne."

Jeg river skorper av sår.

Men lar dem gro igjen,

for arrene

bekymrer meg ikke.

Natte mamma tanker fra meg om jenta mi...

"Hater du dette spillet, mamma?"

Neida, lille venn,

det er ikke det at mamma HATER å spille Memory.

Det er ikke det...

Mamma har bare så grusomt

dårlig hukommelse...innser jeg nå...

Mine 5 poeng ble liksom så puslete

imot dine 22...

Gratulerer da lille venn,

og la mamma få et poeng neste gang, da.

Du kan jo iallefall late som om du

ikke husket hvor Hello Kitty med blomsten lå...

Eller forveksle Hello Kitty med hjerte,

og Hello Kitty med kanin...

De er faktisk til forveksling veldig like...

...Jeg er blitt "grusa" av en 4åring i Memory...

Ikke akkurat bra for selvfølelsen...

2 jubileum og en kondolanse...

Bildet er tatt her ute, i vakkert vintervær tidligere i vinter...i kontrast til det været vi har i dag...

Så var enda ett år i bloggverden gått gitt...

Det kom og gikk,

med blandet innhold.

Jeg har både skrevet om tull, tøys og fanteri.

Jeg har skrevet om vemod og sorg.

Jeg har tastet ned min del "rare Kari tanker",

jeg har delt både hjertesukk,

og små familie stunder med dere.

Og noen av dere henger med enda:-)

Etter 2 år i bloggverden.

Jeg hadde et jubileumsinnlegg i fjor også,

der jeg forklarte litt om essensen i hvorfor jeg

er blitt den bloggeren jeg er blitt,

og hvorfor jeg har det pompøse tilleggsnavnet "Carpe Diem".

Siden jeg også faktisk, rent tilfeldig, jeg bare nevner det,

har bursdag i dag også...

så tenkte jeg å ha en sånn derre jubileumstrekning av en gave.

(Jeg er ikke stor tilhenger av dette fenomenet med "give alongs"

i hytt og vær, må jeg innrømme...jeg er

litt rar der...jo, jeg faller for fristelsen

og kommenterer der jeg kan på

død og liv vinne noe av og til,

og jeg har faktisk vunnet også,

MEN,

må vi det da?

Må vi ha "komogvinnengavehvisdulinkermegørtengangersåjegfårflerelesere"?)

Så det trenger du ikke gjøre her:-)

Men jeg har en fantastisk arbeidsplass,

med supre mennesker som er psykisk utviklingshemmede,

og de lager flotte ting! Så gaven i dag,

på dette innlegget, blir en ting derifra.

Jeg trekker vinneren en gang uti neste uke.

Jeg er nå engang blitt en blogger

med veldig variert innhold...

Ikke godt å vite om man skal le seg skakk,

eller finne frem kleenex i en fei her inne...

En sånn dag er det i dag også.

Jeg har bursdag, jeg har 2års blogge jubileum...

Men det teller liksom ikke...Det betyr ikke et spøtt...

Det er små trivielle ting i hverdagen som durer og går videre...

Men for en hel kommune har tiden stått stille siden Søndag.

Kondolerer til Kristiansund, mine tanker til alle som blir

vedrørt av den fryktelige tragedien vi har vært

vitne til...Det er dobbelt vondt, det er dobbelt sorg,

det er dobbelt tragedie...

"Det skummer i vrede det mektige hav Og bølgene bryter mot strand. Det skriker en måke, så stilner det av Den bærer et budskap mot land."

Fra"Måke fortell"

ZZZZZZUMBA!!!

FANTASTISK MORSOMT!!!!

I dag har jeg prøvd Zumba for første gang.

Med instruktør og 18 voksne damer som rullet med hoftene,

og ristet på puppene hadde vi en fortreffelig

søndag formiddag.

DET VAR SKIT-GØY!!!

For dere uinvidde, som ikke har hørt om Zumba enda,

ta en titt på denne video snutten,

så får du et lite innblikk i hva det dreier seg om.

Det er fantastisk god trening, og anbefales for alle som

elsker å danse!!

Saken er den...at jeg i et forgyllet øyeblikk,

iført Umbro-treningsbuksa mi,

med vrikkende hofter,

og sensuelle armbevegelser,

kom i skade for å føle meg litt som Shakira...!!...

Så nå har min snart 37-årige kropp forvandlet

seg til en 90 åring med hofteprotese ute av ledd...

JEG HAR SÅÅÅÅ VOOOONDT!!!

-og jeg var den som ropte høyest "JAAAA" da instruktøren lurte

på om vi kom neste Søndag også...

Men det SKAL jeg,

med eller uten rullestol!!!

Hverdagshumor med 4-åring i hus...

Fra baksetet i bilen, på tur hjem fra barnehagen:

"Mamma, hm-hm-hm-prinsen er snill og kjekk, sant?"

Mor: "Hæ??"

"Kron-prinsen! Han e søt, sant?"

Mor: "Åååå, æ syntes du sa PROMP-PRINSEN!"

Etterfulgt av RÅ lattersalve i baksetet...

Så satt vi der, og kom oss nesten ikke videre,

fordi vi begge var trøtte, slitne og fikk latterkikck

av ordet promp...

Så befriende herlig,

å le støyende høyt

sammen med en fireåring

av ordet promp...

"Sommerfuggel i vinterland..."

"Å være fyllt et år,

og ikke helt forstå hvem,

hvem er disse to menneskene?

Hvem er mamma og pappa?

Er det dere?

Mørke, alvorlige øyne,

men et "luring" smil på lur,

som lett kan smelte hjertene

til de som nå har fått nye titler.

Mor og far.

Mamma og pappa.

Det har de ikke hett før,

det har ingen kalt dem.

For det er ingen selvfølge

at noen skal rope "mamma og pappa".

To solbrune, små hender.

Gyllen og vakker. Godt å holde i.

Godt å støtte seg på,

disse to menneskene også,

med de glade smilene,

og tårene i øyekroken.

Elsker de meg allerede?

De elsker deg, lille venn.

De elsket deg før du ble født.

De elsket deg før de ble kjent med deg.

Deres misjon her på jorden, var å vente

akkurat på deg.

En liten,

solbrun gutt,

med mørke alvorlige øyne,

men med et "luring" smil på lur,

som smeltet alle

i vinterlandet."

Kjære Nicolai Andres, kjære Randi og Per Egil.

Gratulerer med dåpsdagen på søndag,

og gratulerer med morsdagen neste helg.

Dette er en slags gave til go gutten på den

store dagen hans.

Vi er veldig glade i deg, Nicolai Andres.

Klem fra gammel-tante, gammel-onkel,

Anne Kathrine og Ellen Annie.

Å få se Nicolai Andres var pappa`s største ønske.

Han ventet og ventet på det lille oldebarnet sitt,

men ble sykere og sykere mens de var i Colombia.

Da han endelig fikk se han, strålte han opp, rakte armene mot ham

og sa: "DER e gutn!"

5 timer etterpå døde han.

Så ikke kom å si at livet og døden ikke vandrer hånd i hånd...

sorgen og gleden vandrer også til hope...

Gratulerer med dagen, elskling...

...alder er bare et tall...

(bildet lånt fra Smøla kommune`s hjemmeside)

Dagen din har du fått dele med største prinsessa,

som har fått hatt pappaen sin helt for seg

selv i dag.

Halvårskontroll for hjerte/lungebarnet vårt,

(en liten link til forrige kontroll...)

og mor har trødd hjemme på jobb,

selv om jeg vet alt er i "orden",

er jeg like spent hver gang...Det kommer

jeg vel alltid til å være. En gang hjerte/lunge barn,

alltid hjerte/lunge barn.

Og selv om jeg prøver å la være,

så suser disse tankene om alt som har

vært igjennom hodet...bare for å minne meg på

det livet vi har hatt...

Selv tar hun disse kontrollene med knusende ro,

og elsker å få ha en hel dag i Trondheim for seg selv

sammen med en av oss.

Men nå er kontrollen over, og alt er vel.

Så puster jeg lettet ut, helt til neste kontroll...

Men, kjæresten min, her er en sang til deg,

en av yndlings sangene dine...

Å få en verden inn i stua...

...servert i beste ettermiddags tv tid...

Mennesker som kryper,

samler riskorn i et lite knytte.

Slåss med livet som innsats for

en skvett med vann...

Desperate øyne,

ulv og løvinne instinkt som vekkes.

Overlevelse...

Dette ser jeg, men hva ser

hun på 4 år?

"Mamma!!! Dem har ikkje mat, dem!

Ka ska dem spis, da? Rusk og rask?"

Jeg kjenner at jeg er

svar skyldig...

Gratulerer til Stein Erik Hagen...

...for ukas beste utnyttelse av systemet!

Jeg er stum av beundring...

Den ene varmepumpa koster nok til å kjøpe 10

pumper til flere av de som fryser seg halvt ihjel i iskalde bygårder.

Men for guds skyld, jeg mener jo ikke at Stein Erik og Millie Marie skal

fryse på sine tottelotter heller! Gud forby!

Det er ikke så godt for dem heller å sitte under hvert

sitt sobel-pels pledd og fryse i stuen, bortenfor biblioteket, til høyre når du

kommer inn foajeen, tiende dør til venstre i den ene korridoren...

(Den siste lange setningen bør leses med innlevelse, og med slanke Oslo-vest L-er og S-er)

"Steine-mann, er du søt og tar med et glass portvin! Det varmer så godt!"

Av og til er jeg så svulmende stolt av å være nordmann...

Godt nyttår, forresten, med eller uten varmepumpe.