
Bildet er lånt fra "Sorgenfri" sin hjemmeside
Det kostet meg 100,-
og 2 minutters lettkjøpt
god samvittighet...
Jeg stopper alltid ved selgerne.
Jeg kjøper alltid
og
Han stoppet meg på
Trondheim Torg.
"Furet værbitt..." fikk en annen
betydning, da jeg så det
furete ansiktet.
Brunt av sol.
Gule nikotinfingre.
Jeg kjøpte et magasin,
det koster 50-,
og jeg vet at halvparten går
til selger.
Så jeg ga han 100,- og sa:
"Det er greit."
Han takket,
og jeg gikk.
Og jeg skammet meg.
Tenkte at jeg kjøpte meg
god samvittighet der jeg
gikk inn på KappAhl
for å se etter vårens nyheter.
Tror ikke han brydde seg
om våren er "gul eller blå i år!"
Men jeg håper han bryr seg om våren.
Ikke like kaldt.
Kanskje blir vi varmere,
vi som kjøper også...
Jeg tenkte at jeg dannet
meg et forutinntatt bilde...
De få minuttene jeg
hadde hans oppmerksomhet,
og han hadde min.
Jeg så de gule fingrene,
den skitne jakka...
Men hva vet jeg.
Kanskje skjulte jakka en godt
utdannet mann?
En bestefar?
En som engang bodde i
en villa på Øvre Singsaker?
Hva vet vel vi?
Men min forutinntatthet hadde
allerede dannet seg et bilde
i hodet mitt...
Derfor skammet jeg meg...
Men jeg håper han ikke
var like forutinntatt,
håper han såg jenta
som prøver å forstå.
Og at han tilgir meg min uvitenhet,
og min lettkjøpte samvittighet...