Egentlig bare lyst til å høre på musikk i dag, jeg...

Fields of Gold

Song bird

-og da er alt av Eva Cassidy noe av det vakreste jeg vet...

It dosent matter if your`re black or white

Foto: Morten Krogvold

Jeg hadde så mange gode ideer på lur...

Hodet var fullt av krumspring i "svart/hvitt".

Men istedet sitter jeg her, og føler at det er akkruat sånn livet er...

Svart-Hvitt...Fullt av nyanser. Noen har mest fargeglade dager,

andre bare en grå masse...

Jeg har lært at livet også kan være totalt Svart eller Hvitt.

I det ene øyeblikket lever man en lys tilværelse, der alt er innhyllet i idyllisk hvitt lys.

-I det neste råder det totale mørke...svart...

Hvorfor dagen i dag ble en slags dag for refleksjoner?

Av og til er det godt å kjenne på det, være litt der man var...

Selv om det var vondt...

Minne seg selv på at akkurat så skjørt kan livet være.

Derfor skal dere ta turen innom Irina i dag.

Og mitt Svart/Hvitt bilde blir igjen det vakre portrettet av Morten Krogvold

tok av vår Anne Kathrine, i anledning Foreningen For Hjertesyke Barns 30års jubileum

For nye lesere av bloggen min, kan dere lese litt om det HER

(Dere kjedes kanskje av at jeg bruker oppigjen disse Krogvold bildene, men jeg må ærlig innrømme at mamma-hjertet er veldig stolt av dem...)

PURPLE RAIN

Bildet er hentet fra nettet

I dag er det LILLA som er fargen. Det var denne jeg gledet meg mest til,

for dette er min yndlingsfarge over alle!

Alle som kjenner meg, vet at stua vår domineres av lilla-toner

når det gjelder interiør.

I sittende stund her i sofaen, får jeg ikke til å sprette rundt å ta

masse, kreative lilla-bilder å vise dere...

Så jeg får lage et innlegg med bilder fra stua en annen gang,

når jeg er mere mobil:-)

I fjor ble jeg utfordret til å vise mine farger i en "Regnbue utfordring".

Litt av alt mitt lilla ser dere her.

I mellomtiden får Prince`s Purple Rain være min tolkning i dag...

Tidløs, og vakker som den er...

Orange = Tigerguttkyss

Er ikke jeg heldig, kanskje?

Tenk å få et kyss av en vaske-ekte Tigergutt??

Ok, en litt feminin utgave av den bumpende sjarmøren,

men den bumper denne Tigergutten også,

det kan jeg forsikre dere om.

Gul = Gull

Akkurat så gul, eller gull om du vil, som bare en solnedgang på Smøla kan være...

Åh, gud, som jeg gleder meg til dette...

Lange, late sommerkvelder.

Gode venner, verandaliv, rødvin.

Så dette er mitt bidrag i dag, utsikten er bare noen hundre meter unna huset vårt.

Vakkert... -og ja, vi er heldige.

When you walk...through a storm...

Dette, mine kjære blogg-venner,

er et nesten historisk øyeblikk...

Jeg lar GRØNT i dag bli symbolisert med hva annet enn:

FOTBALL BANER!!!

Vår egen hjemmebane, Råket stadion

Jeg er ei fotball-enke...det har jeg alltid vært,

og det var noe jeg var særdeles klar over da jeg valgte min kjære som livsledsager...

Fotballen har en stor plass i hjertet hans,

og det har jeg godtatt.

Så i snart 15 år har jeg levd med:

"Vi ska slokke Brann, vi ska slokke Brann, med øks og hjelm

og brannbil, og bøttevis med vann!"
Eller:

"Å ingen banke RBK...å, kom igjæn gutta, stå på, å hei åhei åhei åhåååå"

-Og mange andre svært dype tekster.

(Nå banner jeg i trønder-kirka, der jeg har flest "blogg-venner", men ok, jeg tar sjansen)

Da vi bodde mange, lange måneder på St.Olav med Anne Kathrine, var vi så heldige at vi fikk hilse på hele Rosenborg-laget. Supre gutter, som gir mye tilbake til barneavdelingene på St.Olav,

noe de har gjort i mange år.

Anne Kathrine hadde det kjempemoro med pizza og fotball.

Mor selv, da som nå, hadde svært liten peiling...så hvem som var fotball-spillere, eller bare helt vanlig pappaer og pårørende var umulig for meg å vite.

Lenge satt jeg å snakket med en kjempekjekk, hyggelig mann. Vi spiste pizza, prata om alt mellom himmel og jord. Anne Kathrine klatra opp i fanget hans, og ble svært så kompis med vedkommende. Etter en lang stund, dristet jeg meg til å hviske til Jan Eirik: "Du, hvem er han som sitter sammen med oss? Kjenner du han, eller?"

Gubben kikka dumt på meg..."Kari, det der er Frode Johnsen, stor fotball-spiller både i RBK og på landslaget..."

Historien viser bare at de gutta er helt vanlige mennesker, og ikke minst medmennesker som bryr seg om hvermansen.

Foruten RBK er det Liverpool som er det aller største i verden.

Og han har fått gleden av å overvære kamper på selveste: Anfield Road.

Største prinsessa i huset har også begynt å spille fotball.

Med blandet interesse sånn i starten,

og med konsentrasjonen litt både og.

Men hun er med, og de har det jo forferdelig gøy når de får reise rundt på cuper,

og spille kamper.

Her er bilde fra knøtte-laget til Anne Kathrine var på fotballcup på Aure i sommer.

Men hvor er fotball-gleden størst?

På en milliard bane, i fotballens pengeverden,

blandt overbetalte fotballspillere som har hårsveisen i orden...

Eller på ei gressmatte, på en knøtte-cup, laget kun på dugnadsånd...?

Blå

Hele blogglandia har kastet seg på "Farge" utfordringen.

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig glad i ørten utfordringer,

osv, men akkurat denne kan jeg bidra med...

Jeg kommer meg i sittende stund ikke rundt omkring for å ta bilder med de

forskjellige fargene som skal vises hver dag denne uken.

Løsningen ble da å kikke på gamle bilder inne på laptopen.

Og hva fant jeg?

Jo, favoritt bildet mitt fra utstillingen jeg og mine gode kollegaer hadde i høst:

"Songs to remeber" - et kollegialt samspill.

Dette bildet heter "Opportunities" og er i fra sangen "It never rains in southern California".

Det er min kjære venn Evy-Ann som har malt dette bildet.

Da hun først startet på det, syntes jeg det var brutalt og nesten vulgært.

Jeg kikket, spekulerte, tenkte, vurderte...Ble sakte men sikkert forelsket...

Min kjære mann, som ikke hadde sett bildene fra utstillingen vår,

falt totalt pladask for dette bildet ved første øyekast da han kom på utstillingen.

Så vi bestemte oss, for at dette ville vi kjøpe.

Det har nå hedersplass i stua, over spisebordet, og er svært iøyenfallende for alle som kommer inn. Og nesten alle uten unntak, kommenterer det.

Det er vakkert, det er blått, det er voldsomt.

Og jeg elsker det.

Som en liten tilleggshistorie må jeg bare fortelle at minstemor på 3år, satt men hodet i hendene, og studeret bildet inngående, et par dager etter at vi hadde hengt det opp.

"Æ har faktisk hjolpt Evy-Ann å mala det bildet! Æ fikk mala blått æ så!",

kom det svært så påståelig...

"Nei", sier jeg "det har du vel ikke..."

Etter en telefon til kunstneren kunne vi konstantere at dette faktisk stemte...

Ellen Annie fikk hjelpe Evy-Ann med stor kost, og masse blå maling nederst i venstre del av bildet...Dette var til og med dokumentert på flere bilder som Aud Jorunn tok.

Så om vi kunne elske bildet høyere, var det nettopp det vi gjorde.

Ha en vakker blå tirsdag der ute, full av "opportunities"!

Neimen, er det ikke kne-høna som er tilbake...

DA er jeg endelig tilbake!

Etter nesten to uker i Trondheim og St. Olav`s hospital, kan jeg fortelle dere at det var

FANTASTISK å være hjemme igjen.

Jeg har aldri vært så lenge borte fra jentene, så savnet etter dem var stort.

Jeg skal ikke kjede dere med kjedelige detaljer om min medisinske tilstand,

men kort oppsummert:

-ble noe drygere innleggelse enn forventet

-større operasjon enn forventet

-mer omfattende enn forventet

-ble mer hysterisk enn forventet...

-mange, lange, flere sting både over og under kneet enn forventet

-lengre opptrening, rehabiliterings tid enn forventet

-jeg hadde i det hele tatt et dårligere kne enn jeg hadde forventet...

-det eneste som var som forventet, var at jeg ikke hadde tålmodighet til noe av dette,

men må bare finne meg i å lete i den skuffen med tålmod jeg skjelden bruker.

Så der skulle det helt logisk tenkt finnes et bra lager å ta av.

Så da kommer jeg iallefall i dagene fremover til å få særdeles god tid til å endelig oppdatere meg innom alle bloggene! Dere har jo gjort så mye mens jeg var borte. Må lese meg igjennom alt.

Øya hadde forresten snødd aldeles ned mens jeg var borte, også,

så her er det jo mer vinter enn jeg kan huske vi har hatt på årevis.

I helga har ungene kosa seg ute på ski, så de får nyte vinter-landet,

mens jeg bare ønsker meg vår...vår...vår...

Redsel for alt i hvitt...og grønt...

-Jeg snakker ikke om snø...

Det har vi så lite av likevel her ute, at jeg umulig kan rekke å bli redd.

Litt rimfrost har vi dog, i dag...

Digresjoner... Jeg snakker/skriver meg vekk, fordi jeg ikke vil komme til saken.

Onsdag skal jeg nemlig under kniven, eller skalpellen som disse kirurgene

som skal grave i kneet mitt sikkert ville sagt.

-OG JEG LIKER DET SLETT IKKE!!!

Hvis dere nå tror at dette er et innlegg for å sanke sympati og trøstens ord,

så er det HELT riktig!!

Det er akkurat det det er, for undertegnede er liv-redd...

Pysete, barnslig, umoden hører også kanskje med i rekken.

Men det hjelper ikke...jeg blir mo i knea(det er heller ikke bra, fordi kneet tåler ikke å bli "mo") bare ved tanken på å nærme meg høyblokka på St.Olav.

Så i går hadde jeg min siste arbeidsdag på uke/månedsvis.

Og det føles heller ikke bra...jeg vil mye, mye heller vært på jobb sammen med

de koselige kollegaene mine, og de supre brukerne av aktivitetssesenteret.

Men, jeg skjønner at jeg må...den lille (usannsynlig lille, faktisk...sikkert bare i lillehjernen) delen av hjernen min som oppfatter ting fornuftig skjønner at kneet må til pers.

Det er bare det at jeg har fullstendig lege-skrekk. Inkl.sprøyte skrekk. Blod...besvim...

Hvem skulle tro at jeg er sånn ei pyse, som har levd store deler av våre siste år på sykehus med største-prinsessa. Men se det blir noe helt annet. Da gjelder det henne, og jeg er verdensmester i alt som dreier seg om henne og hennes sykdom.

Da er jeg super-mamma, som steller og styrer, og har stålkontroll på alt innen den medisinske verden.

Men meg selv...huttetu...

Drar til bartebyen allerede på Mandag, så dette blir nok siste innlegg her før

jeg er tilbake på øya.

Men i helga skal vi kose oss. Det skal vi! Feire bursdagen til mannen i huset. Og på Søndag skal minstemor på 3år i kirka og få sin første kirkebok. Det blir spennende. Litt for spennende faktisk, for hun er troende til enten å blå-nekte på alle fire, eller ta en dukkert i døpefonten...

Men bok skal det bli.

-og et nytt og bedre kne...etter helga...

Så med disse vakre jentene ønsker jeg dere ei fortreffelig helg...blogges igjen når jeg sitter her med kneet på strekk og lap-topen i fanget.

Morten Krogvold bildene...pittelitt større...

Kjære bloggvenner...

jeg sliter med størrelsen på bildene som er tatt av Morten Krogvold.

Formatet de er sendt over til min pc i, vil ikke helt samarbeide...

Men, jeg fikk iallefall til å laste ned de to bildene som han tok,

og som var de to som ble med i kalenderen.

Så her er de, litt større, også skal jeg slutte å mase om

Herr. Krogvold...for denne gang...kan jo hende han kommer på

hvitvin og hummer som han lovte...og DA må jeg jo blogge om det...

for han kommer sikkert...helt sikkert...

Foto: Morten Krogvold


Foto: Morten Krogvold

Ansikt til ansikt...med Morten Krogvold

Å være mamma til et hjertebarn byr på mange utfordringer.

Livet byr på gleder og sorger på en måte man ikke kunne forutse.

Men på grunn av sin sykdom, har Anne Kathrine (og en begeistret mamma...) fått møte en del kjendiser også.

For 3 år siden ble hun igjennom FFHB spurt om å være modell for Morten Krogvold,

han skulle være fotograf for den nye kalenderen for hjertebarna.

Modell ble hun, og prydet to mnd.i hjertekalenderen.

Morten Krogvold og hans assistent ankom en snøtung Smøla,

22 Mars 2006.

De ble overveldet av lyset her ute, de var vilt begeistret,

og de lovet forsåvidt å komme tilbake på hummer og hvitvin...midtsommerstid...

Dagen ble kjempebra,

og Herr Krogvold fikk tatt mange vakre bilder av prinsessa vår.

Må bare også si at Morten Krogvold er en utrolig spennende person.

For dere som har sett hans serie "Ansikt til ansikt",kan jeg bare bekrefte at det er akkurat sånn han er. En veldig tilstedeværelse i det han gjør.

Det som slo meg og Jan Eirik når vi møtte han, var at han spurte mange spørsmål om OSS.

Det var forsåvidt nytt, for med et kronisk sykt barn, er det selvfølgelig barnet som hele tiden er i fokus, ikke vi.

"Hvordan hadde VI det? Fikk vi tid til hverandre? Fikk jeg gått på klubb med venninner? Fikk Jan tid til å dra på pubèn og treffe kompiser?"

Etterpå skjønte vi hvor viktig det var, at han satte fokus på noe som ofte blir glemt...og som faktisk vil slite på en i lengden.

Så med disse bildene ønsker jeg dere ei fortreffelig helg.

de to svart/hvitt bildene er tatt av Morten Krogvold.

De andre av Heidi Lura

Vi skal på Oppdal sammen med Heidi og familien.Det hører også til Krogvold-historien at Heidi min gode venninne var journalist i lokalavisa på den tiden, og at hun var med hele dagen og fikk intervjue Krogvold. Les om det her

"Vinter og sne...en skiløper suser avsted..." det gjelder ikke meg...med et stk betent kne, bør jeg holde meg på bar bakke...

Team-work = isblå gips-engel

klikk på bildet

Nå fikk jeg dilla...

Så derfor presenterer jeg for eder: -Aud Jorunn`s gipsengel!

Aud Da er en av mine kreative kollegaer (dere bør kikke innom, for hun er ei morsom dame), og hun kreerte denne engelen en dag...en dag jeg ikke var der!! Fy for skam! Misunnelsen var stor og rådende...jeg kunne bare ikke unne henne en sånn engel, helt alene...

Så derfor kom vi til et kompromiss. Hun laget en engel hver til meg og Ingrid, og jeg malte og dekorerte dem.

Det ble en bra løsning, og et fortreffelig team-work!

Så nå er vi alle tre kollegaene stolte eiere av hver vår,

nydelige, isblå engel.

Fin, ja??

Krystall kandelaberen min...eh, unnskyld kjære: vår...

Ble så inspirert av alle fotomontasjene...

Jeg er totalt hjernedød på området, så dette er mitt første...hva kaller jeg det?

"En slags collage", der den nydelige prismekandelaberen vi fikk til jul er i fokus.

Det er krystall, det er Villeroy & Boch, det er prismer, det er "glam".

JEG ELSKER DEN!!

(tusen takk, Anette, Kent, Hilde, Astrid og Magne)

klikk på bildet, så får dere se så vakker den er.

Jeg klarte ikke å la være...jeg kunne ikke stå imot...

Jeg gjorde ikke det!

Jeg hadde tenkt at i år, skulle jula få vare litt hos oss.

Ikke nødvendigvis til påske, det får da være grenser for å

blåholde på julenissen og julebukkene.

Juletreet hadde ikke sett like bra ut, med gule kyllinger ispedd gåsunger...

Jeg er vanligvis, i likhet med min mor,( så da er det nok arvelig kom jeg på)

veldig snar med å rydde ut jula.

1.januar har jeg nesten sittet på hendene mine,

for ikke å gå berserk på nisser og dverger.

Englene dalte i skjul i rekordfart.

Men i år skulle det bli annerledes. Og det så lenge bra ut.

7 januar er personlig rekord. Men da holdt det ikke lenger.

Litt av grunnen til at det faktisk fikk vare såpass lenge,

er vel rett og slett mitt eget ork. Energi på null på ettermiddagen,

dermed fikk også jula være ifred i noen stakkars januar-dager.

Det var helt til vår-blomstene kom i butikken!

Det var da det sa klikk i hodet på ørten kvinnemennesker Norge rundt!

Jeg hadde ikke tenkt på det før,

Primula? Nå? Hvorfor? Og hvorfor akkurat nå?

Får man ikke kjøpt de der i mai?

Men jeg er bare en sau...en dum en, som dilter etter flokken min.

Jeg gir etter for gruppepress...jeg er nikkedukken som sier: "ja, dette må vi ha!

Gud forby de blir utsolgt for primula!!!"

Nå har jeg kjøpt...4 stk...i vakre vår-farger...

Men de er nydelige, der de står, og jeg er sjeleglad for at jula er ute...

Men hvorfor bare måtte jeg??

Jeg er en sau...

Omgangssyken har inntatt Casa de Nordseth...

"Hvis eg ber på mine kne, hvis eg lover deg solskinn og strålande vær.

Hvis eg gir deg alt du vil ha, vil du då bli bra?

Vil det då bli bra?"

Jeg lar Bjørn Eidsvåg`s ord være mine i dag...
Minstemor har spydd i hele natt...og dette er det som står på menyen...ser kjent ut?

Så nå er det vel bare å stålsette seg og vente på nestemann ut...