Jeg har akkurat svart minstejenta på 4år for ørtende gang på følgende spørsmål...
"Mamma, kan æ?"
"Mamma, sjå her!"
"Kan æ få??"
"Koffer det??"
-jeg holder på å bli sprø...
Langt bak i hodet mitt bor et lite "nut-head" som blir trigget av
10 000 "æ bli riv-ruskende-gal" spørsmål...
Er det bare meg? Værsåsnill...si at det ikke er bare meg...ikke bare jeg som
svarer med altfor hard stemme etter spørsmål nr 1357...som lød det samme som de 1356 andre spørsmålene...
Jeg skal tellet til ti, mange ganger. For jeg er en god, pedagogisk mor...jeg svarer rolig og behersket...jeg prøver å svare min lille, slik at hun kan lære noe av mors fornuftige svar,
sånn at hun kan vokste opp og bli en reflektert ung dame...NOT!!!
Hun blir ikke det, vettu, for jeg svarte på de siste 1355 spørsmålene: "Dæffær det!!!"
Da kan denne visa trøste meg (og kanskje andre der ute??)
For den har mye riktig i seg...og vi bør kanskje huske det...innimellom alle spørsmålene...
HVERDAGSVISA
"Når en mårragretten unge slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små....
så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite -
det er du som gjør din dag og tinning grå.
Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen og streve,
og tålmodigheten din har satt sin strek....
Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?
Når fremtidshavet ligger som et speil
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn, da
om at unga ikke våkner klokka fem.
men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med mårraklem.
Så husk at denne dag må du ta vare på
Den forsvinner mellom fingra dine nå
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite -
det er du som gjør din dag og tinning grå."
Louis Jacoby
