onsdag 6. mai 2009

Hverdagsvisa...


Jeg har akkurat svart minstejenta på 4år for ørtende gang på følgende spørsmål...
"Mamma, kan æ?"
"Mamma, sjå her!"
"Kan æ få??"
"Koffer det??"

-jeg holder på å bli sprø...
Langt bak i hodet mitt bor et lite "nut-head" som blir trigget av
10 000 "æ bli riv-ruskende-gal" spørsmål...
Er det bare meg? Værsåsnill...si at det ikke er bare meg...ikke bare jeg som
svarer med altfor hard stemme etter spørsmål nr 1357...som lød det samme som de 1356 andre spørsmålene...
Jeg skal tellet til ti, mange ganger. For jeg er en god, pedagogisk mor...jeg svarer rolig og behersket...jeg prøver å svare min lille, slik at hun kan lære noe av mors fornuftige svar,
sånn at hun kan vokste opp og bli en reflektert ung dame...NOT!!!
Hun blir ikke det, vettu, for jeg svarte på de siste 1355 spørsmålene: "Dæffær det!!!"
Da kan denne visa trøste meg (og kanskje andre der ute??)
For den har mye riktig i seg...og vi bør kanskje huske det...innimellom alle spørsmålene...

HVERDAGSVISA

"Når en mårragretten unge slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små....

så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite -
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen og streve,
og tålmodigheten din har satt sin strek....


Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?
Når fremtidshavet ligger som et speil
så blås din medvind inn i deres seil.


Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn, da
om at unga ikke våkner klokka fem.
men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med mårraklem.


Så husk at denne dag må du ta vare på
Den forsvinner mellom fingra dine nå
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite -
det er du som gjør din dag og tinning grå."
Louis Jacoby

16 kommentarer:

Kathrine sa...

Denne visa var det første som slo meg når jeg begynte å lese innlegget ditt. Og så hadde du skrevet den opp:)) Tenker mye på den sangen, det er jo vi som gjør vår dag og tinning grå ja.

Ha en flott dag!

Villa Kos og Kaos sa...

Burde vært pensum på "foreldreskolen" denne....
Har ikke hørt den før jeg,
men for en 5-barns mor som meg, tror jeg jammen at den blir min nye favoritt!
Takk for en flott tankevekker!
Ha en super dag!
G-C

Evami sa...

Tusen hjertlig takk for denne påminnelsen:) Trengte den idag jeg:) Du er så utrolig god på å finne tekster med mening i du Kari:)
Og du er slettes ike alene omå måtte telle til 10 når det komemr til alle spørsmål og masinga. Eller de ikke hører når du prater til dem! Og det er vel som sangen sier,man komme rtil å savne det en vakker dag:)

Klem Eva

Eva sa...

Haha, jeg synes jeg hører henne der hun står og stiller alle spørsmåla. Du har en fantastisk morsom og søt jente, Kari:) Eller du har faktisk to av den sorten:)

annegrete sa...

Å, du er så snill til å kommentere inne hos meg at jeg blir så veldig takknemlig. Takk takk:)
Jeg leste innlegget ditt tidligere i kveld, og har gått og nynnet på sanget hele tia etterpå. Den er så fin og så veldig sann. Og likevel henger jeg meg så veldig fast i den litt for slitne, litt for trøtte, litt for upedagogiske mammaen jeg òg. Tror vi er mange:)
Så sovner englene, jeg går og brer over dem dynene, og har bare lyst til å holde rundt og rope til verden, at jeg elsker dem over alt på jord + tilgi mamma, for hun vet ikke alltid hva hun sier og gjør:)

Line sa...

He he, ler godt og gjenkjennande her no, Kari:0)
Kjempeflott sangtekst!!
Mine to kan drive meg til vannvidd innimellom, men INGEN kan slå mi 9 år yngre søster...
Det var ikkje den ting ho ikkje skulle ha svar på, og ein gong eg sa at ho spurte meir enn ti vise kunne svare, repliserte hjo med: Kva er ti vise for noke?
Og kan du tenke deg storesøsters fortvilelse når ho spurde meg i kassakøen på Rema kva onanere var for noko??
*stønn* seier eg berre, men trøsta er at det vart no folk av henne...Og vitebegjerleg er ho enno;9)
Takk for hyggeleg kommentar inne hos meg, og kan tenke meg korleis det er å sende eit barn til operasjon gjentatte gangar...
Klem

Sigrunn sa...

Den visa er bare kjempefin.Tonen summer inne i hodet mitt nå.
Du må ikke bekymre deg,Kari, det blir flotte,reflekterte helt normale mennesker av dine to,selv om du har ropt "DÆFFÆR" med store bokstaver noen ganger. Det er ikke alltid det hjelper å telle hverken til 10 eller 20. Jeg "snakket" også med store bokstaver til mine to av og til,men jeg tør påstå at de har klart seg bra her i livet så langt.

Hilde`s bloggverden sa...

Ja da det e bare du......NOT.
Det vet du sikkert, at i "Casa de Nordheim" har vi det akkurat lik ens....og Gudskjelov vet jeg at det ikke er bare meg:)
Flott vise forresten

Susanne sa...

Fin sang:) Har aldri hørt den tror jeg, men gode poeng:)

organic-lizzi sa...

Meg kalte de "åffårea"... Det er blitt "folk" av meg også:-))
Var super"flink"til å høre på tre samtidig...ble aldri sint(uteom en gang og det husker de enda..)...men så ble jeg skikkelig utbrent da...
Så tror det er sunt jeg at de vet litt hvor og når som passer?..
Verdens deiligste lørdag & Stooor klem fra Randi

Anonym sa...

Så mange flotte innlegg du har hatt i det siste. Godt at spurven ikkje sleppe taket enno og nydeleg det du skriv om mannen din. Igjen takk for at du deler.
Alt godt frå sig

irina /Alex sa...

Heisann !!
mmm det var sant ja...og tenker masse på det...men sliten og trøtt ...da glemmer man slitet !!

Klem

Hanne sa...

Ha, ha, kjenner meg igjen i den der ja... =) Nå er jo Oliver og Ellen Annie like gamle, så det er kanskje ikke så rart... Her i huset er det i tillegg "URETTFERDIG" når fireåringen ikke får det som han vil... Kjempefin tekst forresten!! =)

Drømmen om en eplehage sa...

Hei kjære Kari!
Her har jeg ikke vert på lenge. Har nesten ikke vert noen plass, men slik er det i perioder, man melder seg litt ut og mangler driv. Nok om det, for nå satte du både en to og tre støkker i meg når jeg skrollet meg nedover!

Både hverdagsliv og Reisen til Nederland er noe jeg tenker på ofte. Det er to sterke beretninger på hver sin måte om hvordan livet virkelig er. Hverdagsliv er vel den som er meg nærmest da jeg slettes ikke bestandig har vert en like tålmodig mor. Heldigvis vokser man som menneske daglig, helt uten at man merker det før det har gått mange dager og kanskje år.

"Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?
Når fremtidshavet ligger som et speil
så blås din medvind inn i deres seil."

Den slår meg i magen, for eldstemann seiler om ikke så lenge hjemmefra for første gang. Det store militæret har kalt han inn og mor blir sittende igjen. Litt glad, litt stolt, litt forundret over årene som gikk og litt lei seg på den egoistiske måten.

Håper så inderlig det går bra med din søster Kari. Vondt å lese at du har mistet din bror og nå står/sto i fare for å miste din søster.
Tenker på deg og sender deg mine varmeste tanker fra bunnen av mitt hjerte!
Klem Tove

Strikkelines sa...

hehe...ja æ skjønna dæ..god tekst...
Nu ska æ støvsuge litt, å dra inn te byen...nytt garn ska handles inn...gleda mæ

Oleiv Lene sa...

Det er så fint et dikt, og det gir en tankevekker i en travel hverdag. De søte små som sover nå :o)