
Jeg kan i rettferdighetens navn påberope meg mye,
som jeg selv faktisk synes jeg er god til...
Men ikke baking...eller, dvs, jeg KAN å bake,
synes til og med det er gøy, sammen med ungene og sånt.
Men jeg er alltid best FØR jeg har begynt.
Når egg, sukker, mel, bakepulver og alskens ingredienser er funnet frem,
har bakelysten forsvunnet i mellomtiden.
Jeg går liksom litt lei, før jeg har kommet igang.
Men: jeg har lært meg mange smarte triks, som likevel gjør meg til super-husmor, og kreativ bake-mamma.
Takket være Møllerens, Toro, Regal...ja jeg nevner i fleng!
Oppfinneren bak disse fantastiske produktene skulle hatt kongens fortjenestesmedalje for kretiv og tidsbesparende tenking.
Dagen i dag er et godt eksempel på min unnasluntring, nei, herved kalt: alternativ tenking, innenfor bakefaget.
Ungdomslaget arrangerte i dag natursti og søndags kafe for sambygdningene.
Noe som er veldig, veldig koselig.
MEN da er det denne hjemmelagde-skuff-kaken-som-alle-mammaene-skal-lage kommer inn i bildet...
Jeg tenkte Fredag kveld da jeg sirlig skrev helgens handleliste, at jeg jammen skulle smekke til med noe skikkelig. Kefirkake, det er lettvindt og godt. Tenkte jeg.
På lørdag på butikken føltes ikke ideen like god...og tiden rant liksom fra meg...
Men der, som et soria moria, dukket yndlingshylla mi opp! "Ferdig-kake-mix"!
Eureka! Muffins er poppis! Alle barn elsker muffins!

To esker rant smidig ned i handlekurven min. Ideen og lykken var fullkommen.
Jeg burde visst bedre...jeg burde kjent meg selv og kjøkkenskapene mine så godt, at dette aldri ville vare. Og jeg som kjekt hadde hentydet til min venninne lørdag kveld at:"Jeg tror jeg lager muffins i morgen, jeg. ungene er jo så glade i det, også ER det jo så lettvindt." mest for å unnskylde meg selv, antar jeg...
Muffins mixen var klar, men ikke oljen eller smøret som skal blandes i.
Tomt. Empty. Nix. Nada.
Det var da, i et øyeblikk av avmakt og fortvilelse at de sto der.
Som sendt fra himmelen, som for å frelse meg fra andre bakedronningers øyne...
VESTLANDSLEFSA!!

Jeg kjente nesten tårene sto i øynene, og gleden var ubeskrivelig.
Noe sier meg at det enkleste er ofte det beste...og med en tanke kreativitet,
er jeg likevel en kake-vinner.
So, give it to me! Kom igjen, gi meg en ny utfordring! En basar, en konfirmasjon,
hva som helst.
Med ny-erverved selvtillit er jeg klar for det meste!!!