Hurra for taco-Norge!!

Åååå, jeg gleder meg sånn til å

høre Øyvind Hellstrøm sin uttalelse om

Kavli`s nye produkt,

ost-på-tube-med-taco-smak!!

Jeg er så stolt av å være nordmann,

vi er så flinke til å finne opp

"hva-i-helvete-kan-man-dytte-taco-krydder-i"!

En liten kanin tar stor plass...

En liten kanin tar stor plass.

Den tar stor plass i et lite hjerte.

Å være seks år,

og ha så stor plass,

å lage hjerterom for dyr,

mennesker,

blomster,

fugler.

Å elske en kanin

som elsker deg tilbake.

Ha omsorg for et dyr,

lære gleden ved å passe på

noen som er mindre,

og som trenger deg.

Å være seks år,

og ha et tomrom i hjerte...

En kanin er liten,

men tar stor plass,

den lager et stort hull

når den er borte...

"SORGENFRI"

Jeg kjøper alltid Sorgenfri.

Jeg har laget DETTE innlegget om det tidligere...

I dag kom en av selgerne bort til meg, jeg satt ved et cafe bord og spiste.

Han manglet 20,- for å kjøpe seg inn som sorgenfri-selger.

Jeg så tvilende på han, men ga han likevel 20,-,og sa:

"Men da kommer du hit etterpå og selger meg et Sorgenfri!Kan du love det?"

Åja, han lovet... Unngikk blikket mitt og tenkte:"Jævla teite kjærring!"

Jeg fulgte han med blikket da han småspreng avgårde,

og jeg tenkte: "Jævla teite kjærring!"

Likevel var det noe inni meg som håpet at han skulle 

komme tilbake... Gi han en sjanse til 

å motbevise min forutinntatthet og mistro.

En sjanse til en slags oppreisning,

så kunne iallefall den eldre damen på 

nabo bordet fått tatt grundig feil, der hun satt

og åpenlyst baksnakket barnebarnet sitt, 

og smilte et "gud-så-dum-du-er" smil til meg 

som var 20,- fattigere.

Jeg ga han 30 minutter.

Da var paien min oppspist, og latte`n min var

bare noen skumrester.

Han kom selvfølgelig ikke.

Han var nok allerede godt inni en rus,

iallefall var det min fremdeles forutinntatte tanke.

Eller...kanskje kom han?

Kanskje fant han kun salatrester og skum i et glass,

og tenkte: "Hun var som alle andre.

Hun trodde heller ikke på meg."

Kjøkkenet i "gammel huset".

Jeg hadde lovet meg selv å blogge...litt mer...

Jeg skulle legge ut koselige innlegg fra gammelhuset, barndomshjemmet mitt.

Skulle rusle rundt på øya mi, og ta masse bilder 

som jeg skulle dele...

Fortelle om planer med ny-huset som skal bygges

ved siden av...

Har jeg gjort noe av det???

Niks, nada, nope!

Jeg er en særdeles lat blogger...

Så nå skal jeg bli flinkere,

trur eg...

tok en runde i gammel-kjøkkenet i kveld,

så kan dere se noen særdeles bloggifisertebilder av kjøkkenet vårt.

Så her er en aldri så liten kollasj:

...og når man er så heldig å bo på ei øy, 

på ei øy, bokstavlig talt,

er dette min utsikt fra kjøkkenvinduet i kveld:

...melankoli...

Kan et snøfnugg vare lenger enn et sekund?

Kan ei isrose danse,

om enn bare for ei stund...

kan en iskrystall danne bilda

som for evig-vare evig,

men som æ ønske kunne være

med meg for en grunn...

Om æ tømme alt i sinnet,

om æ lar det få litt rom,

om æ frigir alt som satt fast,

om æ ga det håp og tro.

Om æ lar isrosa få smelte,

og snøfnugget få dø,

e det slik da at æ får fred og ro?

E det slik at æ da kan la håpet gro?

må det smelte når det treffe?

Kan det fryse litt te is?

Kan det vare lengre om æ ønske det inderlig?

La det dale veldig sakte,

la det aldri falle ned...

må æ kjenne at æ allerede savne det?

For æ kjenne at æ vil alltid savne det...

Æ veit æ ikkje kan hold fast,

æ veit at æ må slepp,

men æ held te æ kjenne at æ tør.

Når æ kjenne det i hjerte,

når det vil helst få slippe fri,

kan æ åpne hånda og se på at det dør.

Kan æ slippe taket, og se på at det dør.

Så går det opp for mæ en tanke,

en liten refleksjon,

en tanke om å beholde litt av det.

For det e borte selve fnugget,

selve snøen den e bort,

men vannet e kommet for å bli,

det e vannet som vil vare i hånda mi.

kari...en helt vanlig lørdagskveld...

Retro mønstret lue, og urovekkende matvaner...

I år som i fjor, arrangeres det julemarked
på Smøla.
Vi var innom i full fart på formiddagen,
og sikret oss de faste varene som
mor i huset bare må ha.
Bla. Chili chutney og mango chutney
fra denne kreative damen.
Hun er grunnen til at jeg kan finne
på å knaske i meg en hel Brie,
en pakke Tapas-kjeks,
og store mengder av hennes
nyyydelige chutnyer...
Tror ingen av delene er å finne
i Fedon eller lavkarbo-verdens anbefalinger...
MEN DET DRITER JEG I!!!
FOR DET ER SÅ INNERST INNI GRANSKAUEN GODT!!!
-men: jeg skulle ikke blogge om mine
urovekkende matvaner,
men denne lekre luen som størstemor
bare MÅTTE ha på julemarkedet:

Sant den var rå-kul!!

(bildet er fra Iphone, og alle vet at da snakker vi ikke kvalitet...)

Den er laget av ei kreativ smøla dame,

som jeg nå har lett etter i tilfelle hun har

en hjemmeside...men Anita, jeg finner deg

ikke...

Så om noen fra Smøla er innom meg,

og vet om Anita har en hjemmeside,

gi lyd!

Hun fortjener å bli reklamert for.

-og størstemor, hun kommer til å sove

i denne lua!

Jeg måtte selvsagt kjøpe lefse også,

alle med litt erfaring fra julemarked

rundt i norges land,

vet at der sitter lefse-damene,

med smaksprøver og kalorier!

Og min kollega solgte også sine

kaloribomber...

Så nå sitter jeg og blogger og spiser rømmelefse...

(-jeg ble enig med meg selv

om at det var ikke vits i å fryse riktig alt til jul...)

Måtte jo sjekke at varene var så gode
som alle skal ha det til...

-og det stemte...

fatet er tomt...

November`s og min undring...

NOVEMBER

I fjor var jeg med på en diktutfordring her i blogglandia,

i regi av denne damen

Jeg elsker høsten,

jeg elsker fargene,

jeg elsker at det blir kaldere,

høsten utfordrer meg,

og jeg tar den utfordringen.

Nå utfordrer den meg mer enn

noen gang, og jeg vet ikke hvorfor...

Men et dikt ble det,

jeg klarer jo ikke motstå

dikt utfordringer...

Novembers undring

Oktober forsvant i et stormkast,

Og November kom seilende inn,

På hvite små vinterføtter,¨

Og røde, frostkalde kinn.

”Nå er jeg her”sa hun så stille,

Jeg hørte knapt hva hun sa,

”jeg ventet deg,”sa jeg forsiktig,

Jeg skjønte at hun ble glad.

”Ble du overrasket” spurte jeg i undring,

”trodde du ingen ventet på deg?”

”Det er Desember alle seg ønsker,

Det er ingen som venter på meg”

Det var en sårhet i stemmen som gnistret

En pust og et vind drag av frost,

”Men jeg elsker deg”, sa jeg stille,

”Du er måneden med håp og med trøst.

vi trenger deg midt i kulden,

I årets kaldeste tid,

Når høsten har vært her, og sommeren

Er et minne som kun føk forbi

Det er da jeg tenner lyset,

og varmer meg i ildens glo,

jeg nyter de mørke kvelder,

og lyden av vind og av sno.

Det er da jeg kjenner jeg lever,

Det er da min tanke er fri.

Så kan jeg med glede takke for følge,

Og i Desember gi deg litt tid.

Men jeg vet du kommer tilbake,

Det er et ønske, som jeg vet at jeg får,

Jeg trenger deg, November, jeg lover,

Og Jeg lengter år etter år.”

Hun ble stille, nesten beskjeden,

Visste ikke helt hva hun skulle tro,

”Da blir jeg her i tretti dager,

Og gir deg kulde og ro”

Så forsvant hun brått i en kaldgufs,

Som bare November kan gi.

Men glad var jeg for at hun lyttet,

Til alt jeg hadde å si…

A room with a view

Bildet er ikke av god kvalitet...

Og det er ikke tatt i dag,

for i skrivende stund stormer

det her ute på Smøla,

og det var både sludd og hagl

isted...

Men når stormen stilner må jeg ut å

ta skikkelig utsikts bilder og få vist dere...

Dette er iallefall utsikten fra vårt soverom,

og når det en vakker dag blir nytt hus,

vil dette være det jeg nyter fra kjøkken,stue og soverom

hver dag...

Like vakkert i storm som i stille...

Min barndoms paradis...

Etter en lang historie som ikke kan gjøres kort,

er vi endelig "hjemme"!

Dvs. jeg har tatt over mitt barndomshjem,

og barndoms paradis "Nordhopøya"!

Vi eier en hel liten øy,

som er knyttet til fast land med en liten

tre bro.

Idyllisk? Ja.

Mye jobb?? Ja.

Planene våre er store, og ganske omfattende...

Jeg får porsjonere ut til dere, i små porsjoner...

Det endelige resultatet får dere etterhvert.

Men det er langt frem dit, og vi har iallefall

prøvd å få det så koselig vi kan i

et gammelt, trekkfullt hus fra 1936:-)

Før vi flyttet inn dro jeg av noe grusomme

vegg-til-vegg tepper på loftsrommene som jentene

hadde valgt seg ut...

Og under der åpenbarte det seg

lekre tregulv! Noen umalte, noen flott lakkerte!

Vel, jeg får prøve å oppdatere dere med funn, planer,

tanker og ideer... Jeg må bare bli flinkere til å blogge...

HVEM ER DERE???

HVEM ER DERE???

Hvem er dere, alle dere som er innom bloggen min

men aldri legger igjen et spor?

Jeg har alltid sagt at jeg blogger kun for min egen del,

og at hvem og hvor mange som er

innom meg er meg klinkende likegyldig...

Jeg har av samme grunn valgt å ikke ha noen teller.

Men jeg har ofte i senere tid opplevd at mange

søker spesielt etter mitt navn, og min blogg,

og da...da blir jeg litte grann ørlite nysgjerrig...:-)

Så når min: Live Traffic for Karinordseth.blogspot.com

viser blant annet at noen fra Vest-Agder har søkt spesielt etter meg;

Sør-audnedal, Vest-Agder arrived from google.no on "kari - carpe diem" by searching for kari carpe diem.

-da kan jeg ikke hjelpe for å bli litt nysgjerrig...

Jeg kommer ikke på at jeg kjenner noen i Hedmark heller...

Skarnes, Hedmark arrived from google.no on "kari - carpe diem: "GRATULERER, KARI NORDSETH!"" by searching for Kari Nordseth.

-hm...dere gjør meg unektelig veldig nysgjerrig...

hvem er dere som søker etter mitt navn?

Kan dere ikke bare legge igjen et lite spor...en pitteliten kommentar...

Dere trenger ikke synes bloggen er bra, eller at det var noe som

helst minste interessant her inne...

Bare la meg få vite, hvem er dere??

Dere står helt fritt til å synes at jeg

er alt fra ei melankolsk klisje-maskin,

til en små frustrert husmor...

Bare si i hei...

DA ONDSKAPEN KOM ROENDE...

DA ONDSKAPEN KOM ROENDE,

kom den stille...

Den kom da ingen ventet den,

den materialiserte seg

og sto fram,

i det øyeblikket da ingen

ventet hat,

den kom imens menneskene

omga seg med

kjærlighet.

Derfor føltes den så rå.

Slik ble de overrumplet.

De så den ikke komme,

derfor kunne den ramme

hardere,råere,

ondere,

kaldere.

La ikke ondskapen vinne...

Ta tilbake kjærligheten...

Kun slik kan den

igjen forsvinne,

og ro tilbake...

HELVETE! NÅ HAR JEG VIRKELIG GJORT DET STORE!

JEG KOM I SKADE FOR Å SE 5 MIN AV

PARADISE HOTEL...

-og jeg skal aldri gjøre det igjen!

Nå forsvant faktisk det periodiske system ut

av hodet mitt...

Gangetabellen nesten også.

Alle de tyske preposisjonene raste ut av

hukommelsen min...

Jeg ser allerde at jeg nøler ved enkel

rettskriving...

Jeg tror jeg har glemt hvor mange

fylker det er i Norge!

Jeg mister store deler av ryggmargs kunnskapen

og intellektet mitt...

Herregud,

skynde meg å skifte kanal før

jeg aldri helt lærer meg hva Schengen-avtalen

gikk ut på,

eller deler av grunnloven!

Eller hvem som skrev "Synnøve Solbakken".

Dette er ikke hjerneføde!

Dette er hjernedød!

Er det norges fremtid vi ser på?

Er det disse vi skal stole på skal være med

å forme det norske samfunnet i årene

fremover?

Jeg blir redd...

"Fy fader, du er SÅ brun, asså,

det er bare heeeelt sinnsykt!"

DUETT IMPOSSIBLE! Se den...

Absolutt bare fantastisk...

Ta dere tid til å se hele...

"GRATULERER, KARI NORDSETH!"

"Er det Kari Nordseth jeg prater med?"

Allerede mistenksom, men svarer slepent..."jaaa?"

"Kari Nordseth, sitter du?"

"Nei, jeg står på trappa inn til barnehagen..."

("kl er snart 16, jeg dør av sult, jeg har blodsukker under skosålene mine,

jeg har flydd i møte i hele dag,

jeg skal hente to unger mens jeg pønsker ut hvordan jeg skal fri til svigermor

for at hun må passe ungene de tre neste kveldene,

jeg kunne gitt høyre arm for en røyk akkurat nå,

og jeg ber om at 5-åringen inne i barnehagen er i myyye bedre humør enn mor,

men NEI, JEG SITTER IKKE!!!")

"Da, Kari Nordseth, kan jeg meddele deg,

at du er den heldige som vi har trukket ut i vårt lotteri!"

("hvilket jeg egentlig driter i,

for jeg har denne jævla møkkajobben,

og må ringe rundt til dere totalt uinteresserte og grusomt uforskamma -heldigevinnere-in-my-ass!

Dessuten står det i kontrakten min at jeg skal si navnet ditt minst 4 ganger iløpet av samtalen, fordi det har psykologisk effekt!

My god! La meg få legge på, for Kari Nordseth høres ikke ut som en hyggelig kunde,

hun er sur og grusom!

Sikkert en av disse besser-wisser-smart-veldig-travel-småbarnsmor... Barnehagen! Pøh! Sitter vel i sofaen og ser såpeopera tenker jeg!")

"Å, det var da rart. Du er den 3 lotterioperatøren som ringer meg denne uka, og sier akkurat det samme!?"

("Ok, litt løgn... iallefall 2 stk det siste året. Men samma det, jeg orker ikke dette gnålet, for så å få en pakke skraplodd i posten med en giro på 500,-)

"Uff da, det beklager jeg virkelig, Kari Nordseth"

("Faen, helvetes datasystem! Nå mister jeg sikkert denne provisjonene...)

"Men kan jeg likevel få sende deg de 10 nye loddene som du har vunnet,

sånn at du er videre i trekningen i å bli den heldige utvalgte, kanskje neste milliardæren i ditt distrikt?"

("si ja, di kjærring, så vi blir ferdige, og jeg kan sende deg disse lusne lodda, så du kan vinne et sitteunderlag med logo på!")

"Jeg ser helst at dere ikke sender meg noe som helst, og at dere sletter meg fra deres liste."

("jeg orker likevel aldri å skrape frem x antall symboler, eller samle ørten lodd med hjerter, stjerner og planeter på, for å gidde å sende dem til dere, for så igjen aldri å bli kvitt dere, alt for et jævla sitteunderlag eller utbrettbar turkopp!!")

"Det er greit, Kari (jæ...sure kjærring)Nordseth,

du får ha en (helvetes drittdag, håper taket faller i hodet på deg) god dag videre!"

"Flott!"

(Takk gud, jeg dør av sult og altfor lavt blodsukker, og kjære la 5 åringen være kjempeblid og ikke ha våt strømpebukse, og at cherroxene står på plassen sin, så jeg slipper å lete, JEG VIL HJEEEEM!)

-Og kjære mannen min...hvis det nå likevel skulle dumpe noen lodd i postkassa, så er det bare en datafeil hos lotterioperatøren, og IKKE jeg som har kjøpt noe mens jeg hadde litt lavt blodsukker...tror jeg...

F---U---C---K

5 åringen i huset er ikke så veldig ivrig på det der med å

lære å lese og skrive...

I motsetning til sin storesøster, som kunne begge deler

da hun var 4...

Interessen er sånn passe, den varierer etter dagsform.

Hun kan alle bokstavene, nesten.

Hun kan alle tallene, tror jeg.

Dessuten kan hun stave og skrive iallefall 3 ord.

Det oppdaget far i huset etter å ha vært med

henne inne på et offentlig do...

situasjon:

Lille vennen sitter på do,

godt konsentrert om jobben,

og om do-døra`s poetiske skriblerier...

"Pappa...ka betyr F---U---C---K???"

Så nå har vi konstantert at hun kan stave og skrive:

Anne

Ellen

Fuck

-jeg føler vi har et stykke igjen...