Terje Tannfe flyr forbi...???

Nei, nå har vi opplevd det også...

Terje Tannfe har fløyet forbi huset vårt i natt,

og ikke gjort jobben sin?

Ja, Terje, vi vet at du har det travelt,

men så somlete og surrete kan du da vel ikke være

at du overser en liten jeksel i et vannglass i et hus på Hopen?

Bare til informasjon så spratt 9åringen (ja, dere leste riktig...9 år!! jeg vet hva

dere tenker...men akkurat så herlig uskyldig er det...)

ut av senga si i morges, bare for å oppdage at du hadde

fløyet forbi i natt og ikke stukket innom...

Men det kan vel glippe for en stakkars tannfe også...

Vi har jo alle sett hvor mye du har å gjøre...

Og trøtt og sliten, og til tider glemsom er du

sikkert også...Jeg kan på en måte identifisere meg med deg,

så jeg unnskylder deg litt altså...

Håper du får samlet deg litt småpenger iløpet av dagen, for vi har

en teori om at du flyr tidlig på morgenen også,

sånn litt etter at vi har forlatt huset?

Kan kanskje være et håp der...?

Vi rømmer litt...

Ikke det at vi skal "rømme" så langt...

Men uka før pappa døde kjøpte vi oss

CAMPINGVOGN med spikertelt på Oppdal.

Ja, dere leste riktig...og alle som kjenner meg/oss og som

ikke visste dette fra før, holder på å knekke sammen

av latter akkurat nå...(jeg lar dere le ferdig...)

Jeg må nok svelge et par kameler...

Jeg må nok innrømme en del nedlatende kommentarer

om "camping livet".

De fleste som kjenner meg vet at jeg er

mest komfortabel hvis ting heter "Hilton" og er over 4 stjerner...

Men, altså...nå er jeg eier av en Knaus Azur 680!

Så dit drar vi i ettermiddag, uten nett tilkobling og ikke fått tv-pakken

vår fra Canal + enda heller, så dette må bli ei helg med spill og familiemoro...(svelg.)

Turtøy er pakket, og fjellskoa står klare.

Ungene gleder seg som...ja, unger.

Og det gjør mor og far også.

Ei helg med bare oss,

herlig...

(alle morsomheter om matchende grill-dresser, sanitæranlegg, og i det hele tatt,

vennligst legg dem igjen på kommentar feltet.)

God helg, alle sammen!!!

Sorgen og gleden de vandrer til hope...

Det er bare rart hvordan livet er...

Hvordan tilfeldigheter vil at akkurat vårt liv skal bli

akkurat sånn...for oss...Er det tilfeldig, eller er det en mening bak?

Er det bestemt på forhånd? Har en skjebne bestemt

for 36år siden, "at akkurat dette livet skal Kari ha."?

Det er rart, men jeg takler det. At "noe" har gitt meg akkurat

dette livet å leve, akkurat mitt livs innhold, på både godt og vondt.

Det er helt greit. Jeg lever det. Og jeg overlever det.

"Min indre styrke er ukrenkbar.

Et resultat av et opplevd liv.

av smerte, glede, nærhet og sorg.

Livet mitt stoler på meg.

På min styrke, og mine valg.

Jeg vil være en del av jorden.

Følge de linjer som blir lagt ut for meg.

Ta det ansvar som kreves av meg.

og leve det livet somer laget av meg."

Aldri har disse ordene vært mer sanne.

Dere kan lese om hvordan jeg fikk dem her.

-Og livet går videre...det skulle man ikke tro, men det gjør det.

Det har vært et skritt frem, og altfor mange tilbake,

men det går. Jeg klatrer fremdeles.

Pappa`n min...

"Jeg synger meg en blå, blå salme"

Jeg synger meg en blå, blå salme

når dagen svinger hatten til farvel

og ror med sakte åretak mot strender

dit alle dager ror når det blir kveld.

Da søker jeg min hvile

ved treets trygge rot

mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot.

Da synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme

og takker for all grøde som ble min.

For lyse døgn, for barneskritt i tunet

og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.

Men òg for våkenetter

som aldri unte ro

men gav min dag et dunkelt drag

jeg aldri helt forsto.

Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme

til deg, du Hånd som sanker og som sår

og senker deg med signing over jorden

med legedom for alle våre sår.

Som ber oss rette ryggen

stå opp og gå i strid.

med løftet hode skal hver sjel

gå inn i Herrens tid.
Så synger jeg min salme."

Tusen takk, du vakre mann...

Tusen takk for barndom, for lek, for latter.

Ingen kunne stryke et kinn så varsomt

med så rue arbeidshender.

De var som silke mot kinnet,

som kilende avtrykk som trøstet.

En så fåmælt, men likevel så stor mann

som kan fylle et rom, selv om han bare var der, stille...

En vegg er borte på Nordhopøya nå.

En vær-vegg, en bærebjelke.

Ei are, et tun-tre.

Jeg kjenner ingen med like stor

klokskap.

Med like stor kunnskap.

Med større innsikt.

Ingen kunne med så få ord,

si så mye som du kunne.

Dine ord var laget

for ettertenksomhet,

for visdom,

og for kjærlighet.

Jeg gjemmer alt jeg har lært.

Jeg gjemmer det siste øyeblikket.

Ditt siste kjærtegn.

Ditt siste håndtrykk,

da du nikket med øynene igjen

og ga meg tegn på at du visste

at jeg var der.

Vi kjempet kampen sammen,

vi holdt hverandre.

Jeg elsker deg...

Så utrolig fantastisk stilig!!!!

Denne bør alle få med seg!!

Denne bør alle få med seg.Sett av noen minutter, sett på stor skjerm og mere lyd.Lytt, se og...ja i typisk Kari ånd, gråt litt også!

Jeg fant denne videoen inne hos http://eva.veiholmen.com

Henne bør dere forresten kikke innom, koselig jente med masse artig. (Og verdens største Veiholmen patriot!) Denne videoen beskriver alt hva som skjedde i en paralell historie som berørte mange her ute,og derfor er den enda, enda sterkere...

(Lurer på om jeg er litt i slekt med Jan Eggum...er litt mer melankolsk enn gjennomsnittet trur eg...)

Hvordan startet din dag i dag? Med en klem og noen tårer?

Grunnen til at jeg spør, er fordi min begynte helt...fantastisk og litt surrealistisk...

Idet jeg kom inn på jobben min på aktivitetssenteret,

kom sjefen min imot meg med et vakkert

kunst kort i hendene.

"Dette Kari, skal du få av meg. Jeg fant det i sommer på et

vakkert galleri i Fredrikstad, og det er håndplukket til deg utifra

bilde og teksten som følger med på baksiden."

Bildet er bare vakkert. Det er fargerikt og sterkt.

Da jeg leste tittelen "SELVTILLIT", tenkte jeg at det

har jeg da forsåvidt nok av:-) Kan ikke være

for å gi meg mer selvtillit hun tenkte på meg?

Så begynte jeg å lese bak på kortet...

"SELVTILLIT"

Min indre styrke er ukrenkbar.

Et resultat av et opplevd liv.

Av smerte, glede, nærhet og sorg.

Livet mitt stoler på meg,

på min styrke og mine valg.

Jeg vil være en del av jorden.

Følge de linjer som blir lagt ut for meg.

Ta det ansvar som kreves av meg.

Og leve det livet som er laget av meg.

Jeg stri-gråt etter de to første linjene...

Det traff meg midt i mellomgulvet.

Jeg kjente det i hjertet.

Jeg kjente pulsen banke i tinningen,

for så sterkt var det.

Det var meg.

Det var hele mitt liv.

Det var hele min sinns tilstand.

Hvor mange kan si at de startet dagen med et håndplukket ord og bilde? Helt tilpasset deg?

Hvor mange fikk en gave, en klem og en raushet som sier

at: "Her er det plass til deg, også når livet ditt er tøft. La meg være ditt fristed?"

Ingrid, du er en av millioner...og jeg er glad du er vår...

Jeg er veldig glad i deg.

Her er link til den ene fantastiske kunstnerens egen blogg , og galleriet de eier.

Det er verdt en titt, for det er mye godt for øyet her inne...

Amor-vincit-omnia...

Caravaggio "Amor Vincit Omnia"

Jeg har i likhet med en del andre damer (særlig...halve norge får jeg heller si...)

som er litt over gjennomsnittet interessert i interiør, og da særlig

i den Shabby chic stilen,

gått til innkjøp av Wall-stickers. Ja, jeg vet jeg henger ett til to

år etter dere som nå hoderystende tenker over Greengate koppen,

at: "guuuud, det har jeg da hatt leeenge..."

Det er akkurat det med meg, at når alle andre har det,

så er det plutselig ikke så stas lengre...

Vel, nok om det!

Jeg har altså i Panduro gått til innkjøp av sånne

Stickers. Snedige greier, er det også.

Jeg måtte selvfølgelig ha med Carpe Diem,

skulle tatt seg ut uten...

Også er jeg glad i Amor Vincit Omnia.

Pakken kom,

og jeg snuste rundt og lurte på hvor i allverden klistrer jeg opp hva??

Carpe Diem fikk plass på kjøkkenet,

sånn at jeg ser det hver morgen, når jeg entrer kjøkkenet

og kneip-brødet.

For det kan jeg trenge...akkurat da...

Amor Vincit Omnia ble mere hodebry.

"Over senga???" Vel, det betyr jo at størst av alt er kjærlighet,

ingenting vinner over kjærlighet...osv,osv...

Men altfor klissete plass å henge det på soverommet.

Så badet ble løsningen.

Vakkert oppklistret. Riktig så interiørmessig flott.

Far var alene hjemme med sine små prinsesser,

så kvelds stellet foretok han.

Neste morgen sier eldste frøken på 9år: "Mamma,

så fint det va det du ha hengt opp! Men ka betyr det?"

"Det betyr at ingenting kan vinne over kjærligheten, eller noe i den dur,"

svarer jeg, lett andektig i stemmen.

"Å...Pappa seie at det betyr SKIT I FRED!"

Kjære elskede mannen min. Vel er du ingen Ty Pennington sånn

rent interiør-messig...

Kanskje ikke så stø i latin heller...

Men det var mest min feil, det så jeg i ettertid...jeg hadde jo ikke

trengt å klistre det opp over doen...

Christian Audigier vs nabbiperler...

Kjære Cristian Audigier,

jeg beundrer ditt design og ditt arbeid.

Jeg har i lang tid ønsket meg noe fra din "ED HARDY" kolleksjon...

Skulle gjerne eid en kul kjole,

(jeg og Aylar...uten sammenligning for øvrig...)

et par kule Audigier-sko,

smykket meg med et par

solbriller i ditt design...

I sommer fant jeg vin-kolleksjonen din, og ble aldeles frelst!

Rosè vin, hvitvin og rødvin,

nydelig pakket inn i lekkert design.

Gjør seg helt smashing på kjøkkenveggen min...

Hvordan vinen smakte? Joda, den var god den også,

men jeg kjøper vin etter flaskens utseende, og ikke

etter innholdet...

Men, kjære Christian,

det er ikke alltid like lett å kombinere

vakkert design og eksentriske linjer

med småbarn og deres vakre design...

Men helt uforenelig er de ikke,

heller motsatt...kanskje?

Kjære Christian,
sånn ser det ut når du havner på kjøkken veggen

hos ei sliten småbarns-husmor...

Du kan i likhet med alle andre:

Ikke vinne mot nabbi...

Jeg,direkte på Radio Norge...

Vel, vel...

Da har jeg gjort det også...

Ramlet til å sende en sms på en konkurranse på

Radio Norge i dag.

Spørsmålet var hvilken nyhet som var en av de store

i norske aviser i dag...etterfulgt av tonene fra "I can see clearly now..."

Førsteside oppslag i VG var Fredrik Skavland som hadde laseroperert

øynene sine..."Stakkars Fredrik..." skrev jeg,

med en stor undertone av ironi.

Det finnes sikkert en krig å skrive om.

Et stortingsvalg.

Norske marinejegere som risikerer livet i jakten på

pirater for å sikre farvann for alle sjømenn.

Men, neida:

Fredrik Skavland can see clearly now!

Dette var redaksjonen i Radio Norge veldig enige i,

og plukket meg ut som vinner! Artig.

Så jeg ble intervjuet direkte av Hege,

som ble veldig opptatt av at jeg er aktivitør.

Jeg rakk å sende en sms til jobben,

så gjengen satt og hørte på, mens jeg fortalte om dem.

Så en radio kommer til meg i posten.

-Og, Fredrik, ikke noe galt om deg, altså,

men FY til VG som tror vi nordmenn

er så enkle mennesker at all tabloid er viktigere

enn de store, viktige tingene i verden...

Jeg finner ikke "off" knappen

Kan noen vennligst sende meg instruksjonsboka

på: "Hvordan slå av "Flink" og "Sterk""??

Jeg tror nemlig jeg gikk glipp av

den utdelingen,

og jeg bør ha den,

snarest...

"Det va`kje sånn det sku vær, det va`kje sånn det sku bli..."

"Æ ska gi dæ høsten, æ"

Denne høsten skulle bli som den i fjor...

Vi skulle tusle rundt på barndoms-øya,

beundre tyttebæra, som "va mykje mær i år enn i fjor, ja".

Samme kommentar hvert år, samme tusle-rundt i lyng turen...

Samme lukta av fuktig mose og røsslyng som blødde i rosa rundt oss.

Flammehav av rognebær, høre summinga av "starre"(stær) som landa

i all grøden.

Æ skulle høre deg si "Pass dokk, no jentunga!" i kjærlig myndighet,

når jentene hoppet med begge støvel-beina i den flotteste

tyttebær tua.

I stedet må vi bringe høsten til deg.

Derfor skal jeg ut å plukke lyng, bær og mose...

Jeg skal gi deg høsten.

Jeg har grudd for dette hele mitt voksne liv...

Tenkt at om en av mine, holdepunktet mitt, klippen min

skal bli så uhelbredelig syk, så gammel,

så orker jeg det ikke...

Jeg orker ikke forlate deg på sykehjemmet,

kjenne blikket ditt

brenne i ryggen når jeg går,

etter den, ja, hvor mange hadet-klemmer ble det?

Fordi jeg ikke klarer å gå derifra?

Jeg brer dyna rundt deg når du er sliten,

og tenker "hvor mange ganger har du bredt rundt meg?"

Nå er rollene byttet, og jeg hater det!

Jeg vil ikke bli stor, og jeg vil ikke at du skal bli liten...

Men jeg skal varme deg når du fryser,

og krype bak deg og holde rundt deg når

kroppen din ber om nåde

etter siste gift behandling.

Når jeg ikke kan gi deg livet og helsa tilbake,

skal jeg gi deg det jeg kan,

jeg skal gi deg høsten.

til den tryggeste og beste pappa i verden, god bedring...

Dere tror sikkert at jeg lyver...

Foto lånt av veiholmen.com-fotograf Geir Aandahl

Iallefall en del av dere,

men jeg var på Jan Eggum konsert på fredag,

og jeg holdt på å le meg ihjel!!!

Hvem skulle tro at denne tørrpinnen av en erke-bergenser (man ser jo for seg Fløyen,Bryggen og Brann bare han åpner munnen...

var så grusomt morsom?

Han har selvironi (gudskjelov for det...det skumleste jeg vet, neste etter klovner,er mennesker totalt renska for selvironi...huttetu...DET er fali det!) i bøtter og spann, og er veldig klar over sitt rykte.

Noe han understreket ofte.

"Nå må vi litt mer nedpå...skulle tatt seg ut om dere gikk herifra og sa at dere hadde hatt det GØY på Eggum-konsert" sa han før han avsluttet.

Tekstene hans er jo så dype, at man trenger dykkesertifikat, men jeg digger akkurat sånt.

Hvorfor skal alt i verden være så absolutt, realistisk og enkelt å forklare?

Hvorfor kan ikke noen bare tolke verden gjennom sånne øyne som Eggum?

Av alle hans melankolske tekster, er jeg gladest i denne:

"De skulle begrave en konge stor"

Så om du skulle gå forbi en "Eggum-konsert" plakat og tenke: "nei, fysja meg...triste greier, dette orker jeg ikke!" Så kanskje du skal gi den mannen en sjanse likevel,

humor har han iallefall!

Spurven min...

Spurven min har forlatt grena si...

Hun tok sats og fløy ut i juli -nattehimmelen.

Hun bredte sine spinkle vinger ut,

og fløy som bare en stolt og uredd fugl kan.

Så liten og vever,

men likevel så modig.

Sine siste krefter brukte hun,

hun samlet sitt alt.

Hun holdt ut

så jeg fikk si farvel.

Jeg kysset pannen,

klemte hånden,

og sa:"Det er greit.

Du kan fly nå."

Så gjorde hun det,

akkurat som jeg sa.

Hun slapp grena si,

og fløy...

Æ tar en blogg pause...trur eg...

Hei, alle sammen.

2 uker i Spania gikk altfor fort...

Jeg kunne gladelig vært der i flere uker til...

Å komme hjem har vært både litt godt og litt vondt.

Å "gjemme" meg i Spania hjelper vel ikke likevel...men å komme hjem og "face" realitetene er

ikke så lett...Jeg er litt kryptisk i språket, det skjønner jeg at dere synes,

men familie er så nært, og livet litt er vanskelig og trist...

Så jeg tar meg en pause.

Kan hende jeg surfer innom dere, for å høre hva dere foretar dere i sommer.

Kanskje kommer blogg-ånden kastende over meg igjen også.

Jeg tar alt som det kommer, og en dag om gangen...

Akkurat nå skal jeg kun konsentrere meg om

å holde meg oppe, og det holder i massevis.

Ha en fortreffelig sommer!!