Frustrert frue...

Atter en gang føler jeg meg som en frustrert frue...

Og nei, det er ikke gemalen sin feil...stakkar, han var ikke tilstede engang

som tidligere nevnt i et innlegg der jeg innrømmet mitt rot,

er jeg ganske enkelt en "Wannabe".

Jeg innrømmer igjen at jeg skulle ønske mitt hus, var et hus du kunne deise innom når som helst, og du ville alltid finne det like rent, velduftende og ryddig.

Jeg ville selvsagt ha nytraktet kaffe på kanna, alltid beredt.

Selv ville jeg vært fresh som en vår-vind. Nydusjet, sminket og iført ikke altfor pyntede, men likevel Casual møter elegante klær...

Jeg ville på koselig vis si "bare føl deg som hjemme", mens du satte deg i den rene sofaen vår...

Det er ikke helt sånn...du må kanskje sjekke den for hubba-bubba først...

Ja, en liten del av hjernen min tror at den er Bree i "Frustrerte fruer",

men i går fikk jeg igjen bekreftet at jeg er ikke engang i nærheten.

Jeg er mere i nærheten av at "nanny-hjelpen" og de to fryktelige, engelske vaskedamene på TVnorge kommer...

Treårs jubilanten skulle jo ha bursdagsfest for de voksne i går,

så jeg tenkte jeg måtte rydde litt...slik at ikke oldemor får hetta...eller svigermor for den saks skyld...og min egen mor...dere vet...

Det hører med til historien at jeg for øyeblikket er hjemme med et grusomt hovent kne, som har plaget meg i noen år...og nå er det helt på kanten.

Derfor går ikke rydding så fort, og mor blir til tider både utolmodig og amper...

Så der sto jeg altså, og hengte opp klesmaskin nr 3, da 3 søte små i andre etasje raser løs i stua med supportersanger, og ditto dansing. Hørte formelig krystallet,(som jeg selvfølgelig heller ikke har) klirre i skapene.

I det jeg roper, av mine lungers kraft:"ANNE KATHRINE, KAN DOKKER FOR SVARTE RO DOKKER NED!" ringer det på døra...

Utenfor står en blid sunnmøringsdame som presenterer seg som pedagog...

"herregud", tenkte det falske blonde hodet mitt, "nå tar hun med seg barna!"

"Ei veit kor det e å ha onga i hus" sier hun som for å trøste meg...

Menneskedamen selger pedagogiske bøker og nettsider...hun ber om fem minutter, og jeg sier i et hjernedødt øyeblikk "ja".

Jeg ser at blikket hennes sveiper over gulv og tak...og jeg mumler noe om å nylig ha kommet fra stevne for å forklare hvorfor det ligger en koffert midt i gangen...

Jeg ser at damens lepper beveger seg, og sunnmørs dialekten trenger innom øret innimellom,

men stort sett tenker jeg bare: "Hjelp...hjelp...jeg har ikke sminket meg...hun tror sikkert at jeg har en sykdom og derfor ser så blass og dradd ut. Og den røde velour buksa mi ser ut som en pysj, og hun tror sikkert jeg nylig har stått opp, og ikke stelt hverken meg eller barna...

Jeg tør ikke spørre henne om hun vil ha kaffe, for da kan hun finne på å være her unødig lenge,

og drikker hun kaffe må hun på do,

og der ligger iallefall prinsessenes skitne klær på gulvet...og mulig mors...truse?..."

Hjernen mitt lette desperat etter rømningsmuligheter. Til slutt fikk jeg lirt av meg at jeg uansett ikke skulle kjøpe noe, og at jeg sikkert brukte av hennes tid.

Hun smiler overbærende, og sier at det er i orden...

Idet hun går snur hun seg og sier:"Du kan jo ta kontakt, når du får bedre økonomi! Du jobbe kanskje ikke du..."