tirsdag 19. august 2008

Hvor på veien gikk det galt???

Barneoppdragelse...

Say no more...
Allerede er nok de små grå i sving rundt omkring i de lune hjem og stuer.
Noen tenker kanskje "ja, hva med det? Her går alt på skinner! Ikke noe problem." Andre vil helst ikke lese mer. Mitt (ikke fullt så blonde lenger) hode har vært fullt av prinsipper.
"Æ ska i allefall ikke gjøre DET. Sånn skal vi gjøre! Sånn skal ho ikke få."
En etter en , har jeg mismodig sett prinsippene fly ut av vinduet. For så aldri å vende tilbake.
Jeg har til tider tenkt at hvis psykologer, pedagoger og "you name it", hadde vært flua
på veggen hjemme hos oss, hadde vi kvalifisert til forskning...
Nanny-hjelpen ville ikke vært langt unna. Hadde ikke blitt forskrekket
om "nanny Stella" haddde stått utenfor, i uniform og hatt. Med doktorveska



full av pedagogiske duppeditter.
Misforstå meg rett: Vi er en høyst normal familie. Med A4 liv, og gode kvalifikasjoner. Prinsessene er to gull! Men av og til føles det likevel som om jeg
er vitne til en Dr.Jekyll & Mr.Hyde film.
8 åringen forvandles til en 14 åring på hormon-speed. Slamring med dørene,
så krystallet (jeg fremdeles ikke har) klirrer.
Og jeg sitter tilbake, forvirret, i beste Dagfinn Lyngbø stil: HÆÆ?? KA?? KOR??

Av og til føler man bare at man har mislyktes, og at det et sted på veien
gikk litt galt...
Heldigvis er det vel summa sumarum flest av de dagene der det hagler med superlativer i retning:
"Verdens beste mamma".






Og når man da lener seg tilbake, selvtilfreds hvilende på laubæra, er det man får
hverdagen smelt tilbake i ansiktet!
Da dukker det opp en kloning avDennis, Emil og Gremlins...




Minstemann ikledd hustyrannens kappe er tilbake!
"DUMME MAMMA" tordnet lille-gullet her en dag.
"Ellen Annie, sånn snakker du ikke til mamma!", tordnet jeg tilbake.
"Gå på rommet ditt!"
Det er da det slår meg...
I det øyeblikket ser jeg at noe er feil...Hun kjenner ikke døytet av "straffen".
Hun hopper bortover gangen, traller inn på rommet sitt, fornøyd som ei lerke!!??
I døråpningen snur hun seg, setter hendene i siden, setter hodet på skakke og ser på
meg med verdens blåeste øyne, og sier:
"Åsså må æ tænk på det!!"

13 kommentarer:

Unknown sa...

Eg sit og småhumrar for meg sjølv gjennom heile innlegget, for tru ikkje anna enn at eg kjenner meg så utuleg igjen!! Har ein mistanke om at dei fleste har det sånn innimellom...så du er på ingen måte åleine!!
Klem

ENGEL sa...

bare link mæ;)du linkes opp te mæ;)

Hilde`s bloggverden sa...

Flott innlegg.
Jeg HAR en tennåring, så GLED deg, en 8 åring er ingenting i forhold:)
Det er så deilig å til stadighet få bekreftet at det er ikke bare hjemme hos oss de er galehus innimellom :)
Lillegullet ditt er no bare deilig da:) Lærer fort å komme med slående kommentarer.

ENGEL sa...

hahaha!superbra innlegg!det er til tider tøft å være mor ja,men jeg tror det er mer gleder enn sorger uansett. og barna blir da de!men jeg må ærlig innrømme at noen form for fysisk avstraffelse er jeg totalt i mot. her er det å sitte på badet som gjelder om de har gjort noe galt. da får de tenkt seg om,og det fungerer.føler litt iom at jeg er mye alene med den at jeg liksom må være "denstrenge"mens samboern får mer skjemme bort. det kan være en prøvelse det!

Sigrunn sa...

Det er bare normalt alt det der, Kari. Du klarer å sette ord på det slik at det høres moro ut.

Unknown sa...

Enig med Engel. Fysiske avstraffelser gjør bare vondt værre,så det har vi aldri prøvd. Men alle super-nannyer`s time-out på rommet, er jo tingen som dere ser...men alt i alt er det nok ikke annerledes her i huset enn andre steder. Men av og til trenger vi en bekreftelse på akkurat det!

Anonym sa...

Hejsan Kari
Må næsten dra på smilebåndet,her er der ikke noget som er unormalt . . .
hvis der kan være nogen trøst!! Så bare stå på,det kommer til at gå op og ned ,mest op . .
Klem Alice

MERETHE sa...

Heheh, må flire. :D Synes liksom jeg ser dere.

MERETHE sa...

Heheh, må flire. :D Synes liksom jeg ser dere.

Huset i skogen sa...

Jeg sitter og småhumrer for meg selv, samtidig som jeg kjenner meg så inderlig igjen! Nå er det slett ikke snart-tenåringen her i huset som er verst, men guttene på 6 og 3! Og det med å sende dem på rommet..ja, den oppskriften har jeg også prøvd med vekslende hell he he...
Har gitt deg en award jeg!

ENGEL sa...

LIGG EN AWARD Å VENTE PÅ DÆ I MIN BLOGG!

Cathrine sa...

He he he,du får jammen mæ sagt det..
Lure mange ganger på hva vi gjør feil,av og til så er lunta litt for kort. Men det er en stor og vanskelig jobb å oppdra barn,og de kan til tider ha en vilje av stål.
Sitter nå på skolen å prøver å gjøre noe fornuftig,er enda i feriemodus..
Ha ei kjempefin helg og ein flott dag.

klem cathrine

Heidi sa...

Jeg kan bare si for min egen del: Forvandlingen fra sukkesøt og god liten prinsesse som nesten får hjertet til å hoppe over et slag av morskjærlighet - til liten demon med svarte øyne og vilje av stål - er ikke så veldig vanskelig å sette seg inn i.... Hjælp, hva SKAL man gjøre!?