Hvordan startet din dag i dag? Med en klem og noen tårer?

Grunnen til at jeg spør, er fordi min begynte helt...fantastisk og litt surrealistisk...

Idet jeg kom inn på jobben min på aktivitetssenteret,

kom sjefen min imot meg med et vakkert

kunst kort i hendene.

"Dette Kari, skal du få av meg. Jeg fant det i sommer på et

vakkert galleri i Fredrikstad, og det er håndplukket til deg utifra

bilde og teksten som følger med på baksiden."

Bildet er bare vakkert. Det er fargerikt og sterkt.

Da jeg leste tittelen "SELVTILLIT", tenkte jeg at det

har jeg da forsåvidt nok av:-) Kan ikke være

for å gi meg mer selvtillit hun tenkte på meg?

Så begynte jeg å lese bak på kortet...

"SELVTILLIT"

Min indre styrke er ukrenkbar.

Et resultat av et opplevd liv.

Av smerte, glede, nærhet og sorg.

Livet mitt stoler på meg,

på min styrke og mine valg.

Jeg vil være en del av jorden.

Følge de linjer som blir lagt ut for meg.

Ta det ansvar som kreves av meg.

Og leve det livet som er laget av meg.

Jeg stri-gråt etter de to første linjene...

Det traff meg midt i mellomgulvet.

Jeg kjente det i hjertet.

Jeg kjente pulsen banke i tinningen,

for så sterkt var det.

Det var meg.

Det var hele mitt liv.

Det var hele min sinns tilstand.

Hvor mange kan si at de startet dagen med et håndplukket ord og bilde? Helt tilpasset deg?

Hvor mange fikk en gave, en klem og en raushet som sier

at: "Her er det plass til deg, også når livet ditt er tøft. La meg være ditt fristed?"

Ingrid, du er en av millioner...og jeg er glad du er vår...

Jeg er veldig glad i deg.

Her er link til den ene fantastiske kunstnerens egen blogg , og galleriet de eier.

Det er verdt en titt, for det er mye godt for øyet her inne...

Amor-vincit-omnia...

Caravaggio "Amor Vincit Omnia"

Jeg har i likhet med en del andre damer (særlig...halve norge får jeg heller si...)

som er litt over gjennomsnittet interessert i interiør, og da særlig

i den Shabby chic stilen,

gått til innkjøp av Wall-stickers. Ja, jeg vet jeg henger ett til to

år etter dere som nå hoderystende tenker over Greengate koppen,

at: "guuuud, det har jeg da hatt leeenge..."

Det er akkurat det med meg, at når alle andre har det,

så er det plutselig ikke så stas lengre...

Vel, nok om det!

Jeg har altså i Panduro gått til innkjøp av sånne

Stickers. Snedige greier, er det også.

Jeg måtte selvfølgelig ha med Carpe Diem,

skulle tatt seg ut uten...

Også er jeg glad i Amor Vincit Omnia.

Pakken kom,

og jeg snuste rundt og lurte på hvor i allverden klistrer jeg opp hva??

Carpe Diem fikk plass på kjøkkenet,

sånn at jeg ser det hver morgen, når jeg entrer kjøkkenet

og kneip-brødet.

For det kan jeg trenge...akkurat da...

Amor Vincit Omnia ble mere hodebry.

"Over senga???" Vel, det betyr jo at størst av alt er kjærlighet,

ingenting vinner over kjærlighet...osv,osv...

Men altfor klissete plass å henge det på soverommet.

Så badet ble løsningen.

Vakkert oppklistret. Riktig så interiørmessig flott.

Far var alene hjemme med sine små prinsesser,

så kvelds stellet foretok han.

Neste morgen sier eldste frøken på 9år: "Mamma,

så fint det va det du ha hengt opp! Men ka betyr det?"

"Det betyr at ingenting kan vinne over kjærligheten, eller noe i den dur,"

svarer jeg, lett andektig i stemmen.

"Å...Pappa seie at det betyr SKIT I FRED!"

Kjære elskede mannen min. Vel er du ingen Ty Pennington sånn

rent interiør-messig...

Kanskje ikke så stø i latin heller...

Men det var mest min feil, det så jeg i ettertid...jeg hadde jo ikke

trengt å klistre det opp over doen...

Christian Audigier vs nabbiperler...

Kjære Cristian Audigier,

jeg beundrer ditt design og ditt arbeid.

Jeg har i lang tid ønsket meg noe fra din "ED HARDY" kolleksjon...

Skulle gjerne eid en kul kjole,

(jeg og Aylar...uten sammenligning for øvrig...)

et par kule Audigier-sko,

smykket meg med et par

solbriller i ditt design...

I sommer fant jeg vin-kolleksjonen din, og ble aldeles frelst!

Rosè vin, hvitvin og rødvin,

nydelig pakket inn i lekkert design.

Gjør seg helt smashing på kjøkkenveggen min...

Hvordan vinen smakte? Joda, den var god den også,

men jeg kjøper vin etter flaskens utseende, og ikke

etter innholdet...

Men, kjære Christian,

det er ikke alltid like lett å kombinere

vakkert design og eksentriske linjer

med småbarn og deres vakre design...

Men helt uforenelig er de ikke,

heller motsatt...kanskje?

Kjære Christian,
sånn ser det ut når du havner på kjøkken veggen

hos ei sliten småbarns-husmor...

Du kan i likhet med alle andre:

Ikke vinne mot nabbi...

Jeg,direkte på Radio Norge...

Vel, vel...

Da har jeg gjort det også...

Ramlet til å sende en sms på en konkurranse på

Radio Norge i dag.

Spørsmålet var hvilken nyhet som var en av de store

i norske aviser i dag...etterfulgt av tonene fra "I can see clearly now..."

Førsteside oppslag i VG var Fredrik Skavland som hadde laseroperert

øynene sine..."Stakkars Fredrik..." skrev jeg,

med en stor undertone av ironi.

Det finnes sikkert en krig å skrive om.

Et stortingsvalg.

Norske marinejegere som risikerer livet i jakten på

pirater for å sikre farvann for alle sjømenn.

Men, neida:

Fredrik Skavland can see clearly now!

Dette var redaksjonen i Radio Norge veldig enige i,

og plukket meg ut som vinner! Artig.

Så jeg ble intervjuet direkte av Hege,

som ble veldig opptatt av at jeg er aktivitør.

Jeg rakk å sende en sms til jobben,

så gjengen satt og hørte på, mens jeg fortalte om dem.

Så en radio kommer til meg i posten.

-Og, Fredrik, ikke noe galt om deg, altså,

men FY til VG som tror vi nordmenn

er så enkle mennesker at all tabloid er viktigere

enn de store, viktige tingene i verden...

Jeg finner ikke "off" knappen

Kan noen vennligst sende meg instruksjonsboka

på: "Hvordan slå av "Flink" og "Sterk""??

Jeg tror nemlig jeg gikk glipp av

den utdelingen,

og jeg bør ha den,

snarest...

"Det va`kje sånn det sku vær, det va`kje sånn det sku bli..."

"Æ ska gi dæ høsten, æ"

Denne høsten skulle bli som den i fjor...

Vi skulle tusle rundt på barndoms-øya,

beundre tyttebæra, som "va mykje mær i år enn i fjor, ja".

Samme kommentar hvert år, samme tusle-rundt i lyng turen...

Samme lukta av fuktig mose og røsslyng som blødde i rosa rundt oss.

Flammehav av rognebær, høre summinga av "starre"(stær) som landa

i all grøden.

Æ skulle høre deg si "Pass dokk, no jentunga!" i kjærlig myndighet,

når jentene hoppet med begge støvel-beina i den flotteste

tyttebær tua.

I stedet må vi bringe høsten til deg.

Derfor skal jeg ut å plukke lyng, bær og mose...

Jeg skal gi deg høsten.

Jeg har grudd for dette hele mitt voksne liv...

Tenkt at om en av mine, holdepunktet mitt, klippen min

skal bli så uhelbredelig syk, så gammel,

så orker jeg det ikke...

Jeg orker ikke forlate deg på sykehjemmet,

kjenne blikket ditt

brenne i ryggen når jeg går,

etter den, ja, hvor mange hadet-klemmer ble det?

Fordi jeg ikke klarer å gå derifra?

Jeg brer dyna rundt deg når du er sliten,

og tenker "hvor mange ganger har du bredt rundt meg?"

Nå er rollene byttet, og jeg hater det!

Jeg vil ikke bli stor, og jeg vil ikke at du skal bli liten...

Men jeg skal varme deg når du fryser,

og krype bak deg og holde rundt deg når

kroppen din ber om nåde

etter siste gift behandling.

Når jeg ikke kan gi deg livet og helsa tilbake,

skal jeg gi deg det jeg kan,

jeg skal gi deg høsten.

til den tryggeste og beste pappa i verden, god bedring...

Dere tror sikkert at jeg lyver...

Foto lånt av veiholmen.com-fotograf Geir Aandahl

Iallefall en del av dere,

men jeg var på Jan Eggum konsert på fredag,

og jeg holdt på å le meg ihjel!!!

Hvem skulle tro at denne tørrpinnen av en erke-bergenser (man ser jo for seg Fløyen,Bryggen og Brann bare han åpner munnen...

var så grusomt morsom?

Han har selvironi (gudskjelov for det...det skumleste jeg vet, neste etter klovner,er mennesker totalt renska for selvironi...huttetu...DET er fali det!) i bøtter og spann, og er veldig klar over sitt rykte.

Noe han understreket ofte.

"Nå må vi litt mer nedpå...skulle tatt seg ut om dere gikk herifra og sa at dere hadde hatt det GØY på Eggum-konsert" sa han før han avsluttet.

Tekstene hans er jo så dype, at man trenger dykkesertifikat, men jeg digger akkurat sånt.

Hvorfor skal alt i verden være så absolutt, realistisk og enkelt å forklare?

Hvorfor kan ikke noen bare tolke verden gjennom sånne øyne som Eggum?

Av alle hans melankolske tekster, er jeg gladest i denne:

"De skulle begrave en konge stor"

Så om du skulle gå forbi en "Eggum-konsert" plakat og tenke: "nei, fysja meg...triste greier, dette orker jeg ikke!" Så kanskje du skal gi den mannen en sjanse likevel,

humor har han iallefall!

Spurven min...

Spurven min har forlatt grena si...

Hun tok sats og fløy ut i juli -nattehimmelen.

Hun bredte sine spinkle vinger ut,

og fløy som bare en stolt og uredd fugl kan.

Så liten og vever,

men likevel så modig.

Sine siste krefter brukte hun,

hun samlet sitt alt.

Hun holdt ut

så jeg fikk si farvel.

Jeg kysset pannen,

klemte hånden,

og sa:"Det er greit.

Du kan fly nå."

Så gjorde hun det,

akkurat som jeg sa.

Hun slapp grena si,

og fløy...

Æ tar en blogg pause...trur eg...

Hei, alle sammen.

2 uker i Spania gikk altfor fort...

Jeg kunne gladelig vært der i flere uker til...

Å komme hjem har vært både litt godt og litt vondt.

Å "gjemme" meg i Spania hjelper vel ikke likevel...men å komme hjem og "face" realitetene er

ikke så lett...Jeg er litt kryptisk i språket, det skjønner jeg at dere synes,

men familie er så nært, og livet litt er vanskelig og trist...

Så jeg tar meg en pause.

Kan hende jeg surfer innom dere, for å høre hva dere foretar dere i sommer.

Kanskje kommer blogg-ånden kastende over meg igjen også.

Jeg tar alt som det kommer, og en dag om gangen...

Akkurat nå skal jeg kun konsentrere meg om

å holde meg oppe, og det holder i massevis.

Ha en fortreffelig sommer!!

Er det rart jeg elsker jobben min?

Når jeg kan få holde på sånn å kreere hele dagen?

I dag har jeg og en av brukerne mine kosa oss og laga collager.

Jeg gikk helt bananas med å rive og klippe i Ingrid`s gamle

"Vakre hjem" blader.

Denne kreative damen har gitt meg en del tips til

"finish" på bilder med oljestift.

Et supert tips, så vi "løpte og kjøpte",

og måtte selvfølgelig prøve det straks.

Skjønner dere hvor forferdelig det har vært å være sykemeldt i

12 uker? Når jeg går glipp av mange kreative dager, sammen

med de herlige brukerne av senteret? Og de supre kollegaene mine?

Så dette er hva min arbeidsdag har resultert i.

Og nå er collagene til salgs i butikken vår.

Jeg måtte bare prøve disse nusselige boksene...

Gamle hermetikk bokser, gamle blader,

decoupage, litt snor og perler.

Voila!

Oh, du idylliske søndag...NOT!

"Æ kan hjelp dæ æ mamma!"

kvitret 4 åringen.

Og jeg tenkte; "det er lurt, en hyggelig, koselig bake-kake stund sånn

på Søndags formiddagen."

Kaken skulle være med på basaren senere utpå dagen,

så her gjaldt det å sette igang.

Vi mikset, trallet, pisket og bakte...

"Æ gjær bærre slik, æ, mamma!"

sier 4 åringen...

Jeg kjente det mer enn jeg så.

Det ante meg mer enn jeg ville innrømme.

Idyllen var for god til å være sann...

Et stk. dypt konsentrert 4 åring, som innbitt prøver å sage av

miksmaster ledningen med en kniv...!!

Mens jeg pisker kremen...

-Jeg sendte både henne og 9 åringen på søndags skolen

i dag...

Sånn for sikkerhets skyld..

.

(bildet har overhode ikke noe med teksten å gjøre,

da jeg ikke fant noe på nett som kunne

identifiseres med "desperat 4åring baker med kniv",

får Rhododendroen min duge istedet...bare for å

myke opp stemningen...itilfelle dere tror vi er

helt gale...)

Æ trur æ treng litt mer farge...

Nei, alle mine nærmeste venner, det var ikke hudfargen jeg siktet til!!

(alle vet at jeg er skumma-melk-blå)

Men ikke for det, det kan hjelpe med sydenturen om ei uke...

Oh, du herlige, som jeg gleder meg...

Nok om det, det er ikke sånn farge jeg trenger.

Jeg må ha mer farge rundt meg.

Min healervenn sier også det...at jeg i lang tid har omgitt meg med

helt feil farger...Litt av meg tror på alt dette, mens den andre foten

min står i tviler-status...Men en ting er sikkert: jeg er lei

av at alt rundt meg enten er lilla, svart, brunt eller i alle de kjedelige

creme-caffelatte-perlemor-hvitt.

Derfor satte jeg min mor på saken. 70-tallet var fargerikt, tenkte jeg...

Og det var det!

Så nå har hun vært innerst i skapet, og funnet disse skattene til meg.

De skal bli puter, "bøter" på jentenes buksekne, hjerter på noen kjedelige gensere til meg.

Noen flere ideer? Kom med dem!

"No brusar bekk..." og andre sanger som får meg både i vårstemning og rørt...

No brusar bekk,

no glitrar elv

Og fossen ropar ør

Så bjørkene på stranda skjelv

Og rister sine slør

Det sit ein fugl i kvart eit tre

Og syng av hjartans trong

Når sol går opp, når sol går ned

Er verda full av song

Det gror i snøvåt, solvarm jord

Det grønkar i kvar krå

Stutt tid har våren her i nord

Så han må skunda på

Snart blømer alt, få blåe hav

Til opp mot steingrå tind

For kvar ein lovnad våren gav

Skal sommaren fri inn

~Halldis Moren Vesaas

Denne sangen sang Anne Kathrine sin klasse sammen med hele småtrinnet

på 17 mai.

Det er da mors-hjerte flommer over, og tårene renner...

Kan man få mer vår stemning, og 17mai stolthet servert på en gang av

pyntede skolebarn?

Jeg er en enkelt sammenskrudd sjel, jeg er lettrørt som få,

så 17 mai kan fort bli en tåre-perse for meg...

Når korpset spiller opptakten til "Ja, vi elsker", ja da er det gjort...

Og siden går det slag i slag resten av dagen.

En annen vakker vår-vise som gir meg masse vårstemning,

er denne:

"Ida`s Vise" lærte Anne Kathrine da hun var 3år, og vi var innlagt en av våre mange,lange runder på St.Olavs hospital i Tr.Heim. Der jobber det en super musikk-pedagog,som ofte hadde musikkstund med de små pasientene. Dette var en av Anne Kathrines favoritt aktiviteter, og det fikk barna til å tenke på alt annet enn smerter, prøver, og lange sykehusdøgn.

Jeg synes ennå jeg kjenner følelsen når jeg hører denne sangen...Vår ute, savnet etter å være hjemme. Men Anne Kathrine var lykkelig der hun var, i musikkstunden med Jens-Petter. For meg var det en slags vond-god følelse på en og samme tid... Det var nok jeg som savnet hjemme mest...Jeg som voksen klagde mest...

Denne sangen vekker et vemod i meg, men også en påminnelse om at denne våren er vi iallefall hjemme...og at det er flere år siden nå...Og for Anne Kathrine har minnene om savn, sykehusdøgn, årstider hun "gikk glipp av" bare bleknet...Det er bare hos mamma de ikke gjør det..

Dette ble mer vemod enn vår-yr...huff, da...Jeg kommer sterkere tilbake med noe tull-ball en annen dag,men det er som kjent "en tid for alt".

LOST

Det fantes en tid da jeg satte av Onsdagskveld som noe hellig...

En herlig time, bare meg og ei forskrudd øy et sted i stillehavet...

Jeg og gærne Ben...

Jeg og kjekk/slemme Sawyer...

Jeg og flinke, drop-dead-hot Jack...

Men ikke nå lenger...våre veier har skiltes...

Jeg pakker snippveska og forlater øya,

mest trolig i en eller annen tidsmaskin...

Jeg finner ikke en eneste liten lyserød tråd i dette sinnsyke virrvarret...

Er det bare jeg som er helt LOST??

(Men ikke så LOST at jeg har sjekket inn på Paradise Hotel...fytterakkern..)

Hverdagsvisa...

Jeg har akkurat svart minstejenta på 4år for ørtende gang på følgende spørsmål...

"Mamma, kan æ?"

"Mamma, sjå her!"

"Kan æ få??"

"Koffer det??"

-jeg holder på å bli sprø...

Langt bak i hodet mitt bor et lite "nut-head" som blir trigget av

10 000 "æ bli riv-ruskende-gal" spørsmål...

Er det bare meg? Værsåsnill...si at det ikke er bare meg...ikke bare jeg som

svarer med altfor hard stemme etter spørsmål nr 1357...som lød det samme som de 1356 andre spørsmålene...

Jeg skal tellet til ti, mange ganger. For jeg er en god, pedagogisk mor...jeg svarer rolig og behersket...jeg prøver å svare min lille, slik at hun kan lære noe av mors fornuftige svar,

sånn at hun kan vokste opp og bli en reflektert ung dame...NOT!!!

Hun blir ikke det, vettu, for jeg svarte på de siste 1355 spørsmålene: "Dæffær det!!!"

Da kan denne visa trøste meg (og kanskje andre der ute??)

For den har mye riktig i seg...og vi bør kanskje huske det...innimellom alle spørsmålene...

HVERDAGSVISA

"Når en mårragretten unge slår seg vrang og rekker tunge

og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglasset veltes og geitostmaten eltes

mellom fingre som er klønete og små....

så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

Engang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,

og du kjefter på en glede og en lek.

Når du har glemt å leve midt i hverdagen og streve,

og tålmodigheten din har satt sin strek....

Du er kysten som de engang seiler fra.

Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?

Når fremtidshavet ligger som et speil

så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`,

du ber en stille bønn, da

om at unga ikke våkner klokka fem.

men Vårherre kan`ke love

at du skal kunne sove

når to små kommer inn med mårraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

Engang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå."

Louis Jacoby