onsdag 6. april 2011

F---U---C---K



5 åringen i huset er ikke så veldig ivrig på det der med å
lære å lese og skrive...
I motsetning til sin storesøster, som kunne begge deler
da hun var 4...
Interessen er sånn passe, den varierer etter dagsform.
Hun kan alle bokstavene, nesten.
Hun kan alle tallene, tror jeg.
Dessuten kan hun stave og skrive iallefall 3 ord.
Det oppdaget far i huset etter å ha vært med
henne inne på et offentlig do...
situasjon:
Lille vennen sitter på do,
godt konsentrert om jobben,
og om do-døra`s poetiske skriblerier...
"Pappa...ka betyr F---U---C---K???"

Så nå har vi konstantert at hun kan stave og skrive:
Anne
Ellen
Fuck

-jeg føler vi har et stykke igjen...

lørdag 19. mars 2011

=OSLO og "Sorgenfri"...

sorgenfri_omslag_17web.jpg
Bildet er lånt fra "Sorgenfri" sin hjemmeside

Det kostet meg 100,-
og 2 minutters lettkjøpt
god samvittighet...
Jeg stopper alltid ved selgerne.
Jeg kjøper alltid
og

Han stoppet meg på
Trondheim Torg.
"Furet værbitt..." fikk en annen
betydning, da jeg så det
furete ansiktet.
Brunt av sol.
Gule nikotinfingre.
Jeg kjøpte et magasin,
det koster 50-,
og jeg vet at halvparten går
til selger.
Så jeg ga han 100,- og sa:
"Det er greit."
Han takket,
og jeg gikk.
Og jeg skammet meg.
Tenkte at jeg kjøpte meg
god samvittighet der jeg
gikk inn på KappAhl
for å se etter vårens nyheter.
Tror ikke han brydde seg
om våren er "gul eller blå i år!"
Men jeg håper han bryr seg om våren.
Ikke like kaldt.
Kanskje blir vi varmere,
vi som kjøper også...
Jeg tenkte at jeg dannet
meg et forutinntatt bilde...
De få minuttene jeg
hadde hans oppmerksomhet,
og han hadde min.
Jeg så de gule fingrene,
den skitne jakka...
Men hva vet jeg.
Kanskje skjulte jakka en godt
utdannet mann?
En bestefar?
En som engang bodde i
en villa på Øvre Singsaker?
Hva vet vel vi?
Men min forutinntatthet hadde
allerede dannet seg et bilde
i hodet mitt...
Derfor skammet jeg meg...
Men jeg håper han ikke
var like forutinntatt,
håper han såg jenta
som prøver å forstå.
Og at han tilgir meg min uvitenhet,
og min lettkjøpte samvittighet...


tirsdag 15. mars 2011

Ingen sponsing fra Lilleborg?? Hæææ??


Situasjon i casa Nordseth:
5 åringen snuser lett uti luften...
"Mamma!!??? Har du vaska???"
Kjære deg, vennen min, ikke spill så
totalt overrasket! Det kler deg virkelig ikke.
Du er bare fem år, og skal ikke ha noen
som helst mening om mora si har sveipa
over et par gulv i ny og ne. Eller ei...mest ei...
Greit: jeg innrømmer at jeg ikke akkurat
kvalifiserer til noen sponsoravtale
med Lilleborg, og ok den siste
gulvlista på kjøkkenet som jeg overså,
den "støvtørka" jeg med tåa!
MEN ikke gni det inn med påtatt
overrasket stemme...
Ikke ta den ironiske tonen der til meg.
Kjære deg, altså...

søndag 13. mars 2011

lørdag 12. mars 2011

Hysterisk morsomt...

Akkurat så herlig, lykkelig uvitende om at det er morsomt som jeg elsker...




tirsdag 22. februar 2011

...Min flinke vakre nr 2...



Kjære Ellen Annie...
Tusen, tusen takk for den vakre koppen du lagde til meg
på morsdagen.
Du vet hva mamma vil ha,
du vet i hjertet ditt at mamma elsker
alt du lager,
alt med din signatur,
alt med ditt eget design!
Det er jenta si, det,
som lagde mamman sin
en vakker kopp,
som nå er min favoritt-te kopp!
Jeg hadde en smule dårlig samvittighet etter
forrige innlegg, når minstemor kommer med sånt
ett kunstverk hun også uka etter, ja da fortjener det
jammen ett innlegg det også!

Jentene vet hva jeg ønsker meg aller mest,
hver jul, bursdag og morsdag...
Ingenting slår hjemmelaget!

lørdag 12. februar 2011

Min flinke, vakre...







Hos oss ligger alltid tegnesaker og slenger... Spisebordet er
til enhver tid fullt av blyanter, tusjer, ark og klipperier...
Og jeg må med hånden på hjertet si at den lille ryddige delen av meg,
er i stadig konflikt med den kreative og "wannabepedagogiske".
Men det er som regel den kreative som vinner,
mye fordi jeg slett ikke orker å rydde,
for så å snu ryggen til bordet,
for så å måtte rydde det på nytt øyeblikket etter...
Men, det positive bak rotet,( og at vi må skubbe
unna alt for å få bl.a spist,)
er at jentene er i fri flyt sånn rent kreativt.
Størstemor sitt siste prosjekt, har resultert i
to vakre collage bilder til papsen i huset
sin fødselsdag.
Hun har planlagt bildene lenge og nøye.
Temaet skulle være vinter.
Bildene skulle være fra Oppdal, der vi har
campingvogna vår,( og er nok papsen`s
favoritt-sted:-))
Jeg kjøpte inn lerreter,
og fikk skrevet ut bildene, som jeg hadde
redigert litt for henne i Picasa.
Med en stor posjon innsatsvilje,
medfødt og litt arvelig kreativitet,
decoupagelim, stasj og litt hjelp
fra mamsen,
fikk storegullet laget to nyyydelige vinterbilder
hun kan være inderlig stolt av!
Og morshjertet er svulmende stolt av henne,
og jeg må innrømme at jeg er glad for
at hun har arvet mitt kreative gen
og blikk for det "kunstneriske" og skapende.
Når hun klarer dette som 10-åring,
ja, da ligger det en stor verden full av
utfordringer foran henne... En herlig verden
av skapende kraft.


onsdag 9. februar 2011

En 5-årings betraktninger...


Situasjon:
Jeg og min femåring på biltur utover mot Veiholmen.
Hele veien består kun av vei, holmer, skjær og hav,
naturen og dyrelivet er vilt og vakkert her ute,
så hun pleier å skue etter ørn, hegre, måke osv.
I dag var det en hegre som fanget oppmerksomheten:
"Maaaaammmma!!!! Stooopp!!!! Rygg bakover,
æ såg en fugl, med kjempelang hals!!!"
Men jeg kunne selvfølgelig ikke stoppe,
sånn midt på veien,
så jeg forklarte det
"Æ kan ikke stopp akkurat her, vettu."
Oppgitt sukker hun:
"Ja, ja. Æ får sjå på den inni hjernen min, da!"

fredag 3. desember 2010

fredag 5. november 2010

November og dikt-utfordring


November-dikt utfordring liggende.
Hiv dere på,
det er masse bra å lese der inne.
Jeg kunne ikke være værre jeg heller,
dette ble laget midt i helga vaskinga,
og ble mitt bidrag:


Novembers undring

Oktober forsvant i et stormkast,

Og November kom seilende inn,

På hvite små vinterføtter,¨

Og røde, frostkalde kinn.


”Nå er jeg her”sa hun så stille,

Jeg hørte knapt hva hun sa,

”jeg ventet deg,”sa jeg forsiktig,

Jeg skjønte at hun ble glad.


”Ble du overrasket” spurte jeg i undring,

”trodde du ingen ventet på deg?”

”Det er Desember alle seg ønsker,

Det er ingen som venter på meg”


Det var en sårhet i stemmen som gnistret

En pust og et vind drag av frost,

”Men jeg elsker deg”, sa jeg stille,

”Du er måneden med håp og med trøst.


vi trenger deg midt i kulden,

I årets kaldeste tid,

Når høsten har vært her, og sommeren

Er et minne som kun føk forbi


Det er da jeg tenner lyset,

og varmer meg i ildens glo,

jeg nyter de mørke kvelder,

og lyden av vind og av sno.


Det er da jeg kjenner jeg lever,

Det er da min tanke er fri.

Så kan jeg med glede takke for følge,

Og i Desember gi deg litt tid.


Men jeg vet du kommer tilbake,

Det er et ønske, som jeg vet at jeg får,

Jeg trenger deg, November, jeg lover,

Og Jeg lengter år etter år.”


Hun ble stille, nesten beskjeden,

Visste ikke helt hva hun skulle tro,

”Da blir jeg her i tretti dager,

Og gir deg kulde og ro”


Så forsvant hun brått i en kaldgufs,

Som bare November kan gi.

Men glad var jeg for at hun lyttet,

Til alt jeg hadde å si…

torsdag 4. november 2010

Av barn og fulle folk...


Situasjon:
Koselig kvelds stund i casa de Nordseth,
vi tre jentene camper i sofaen
med hver vår skål med sjololademousse
(som mor i et svakt øyeblikk lagde...)
(og det er egentlig her litt av moralen
ligger også, jeg såg det bare ikke...)
Alle er i virkelig kose-modus,
så vi sitter så tett som mor
bare kan klare uten å slå ned
sidemannen med albuen.
Til slutt har jeg ikke plass til å føre
spiseskjea opp mot munnen,
i forsøk på å få i meg noe
av godsakene...men puh...det er trangt
i sofaen...
Så jeg kommer med et
forsiktig: " uff, det ble jammen
trangt i sofaen, gitt"
Da kommer det tørt fra fem-åringen:
"Det hadde ikke vært så trangt,
hvis ikke du hadde hatt så stor
rumpe!"

Etter at jeg hadde ledd meg ferdig,
og kravlet meg opp i sofaen igjen,
ser hun på meg med hodet på skakke,
og et snev av usikkerhet i stemmen:
"Ble du såra?"

Ååååå...dem e bra søt!

(men mamma tok en ekstra runde pilates i går kveld,
vennen min...sånn for sikkerhets skyld...)


søndag 17. oktober 2010

Livserfaring...



Jeg hørte med et halvt øre på en
diskusjon på tv her en kveld.
"Hva er livserfaring?" var et
av spørsmålene som ble stilt...
Er ikke det et forferdelig vanskelig
spørsmål?
Hvem kan svare på noe sånt?
Man kan vel knapt finne noe som er
mer individuelt og personlig?

Hver gang jeg hører ordet
kommer jeg på
ei jente jeg møtte engang.
Hun var sikkert ti år yngre enn meg,
men på den festen vi møttes
pratet hun villig og høyt om sitt
"utsvevende" liv,
og omtalte det som sin
livserfaring.
Hun hadde levd ganske tøft.
Tøffere enn de fleste.
Hun hadde prøvd det meste av dop,
festet med de kule og beste,
tatt mange feil valg,
og sto da der
på festen,
med vinglasset i hånden
og omtalte det i "positive" ordelag
som sin livserfaring.

Og jeg tenkte,
da jeg tok den siste slurken
av mitt vinglass,
for å så gå fra henne,
at "ja, det er din
livserfaring.
Vi har alle vår.
Min er å sitte i et helikopter
og lete etter puls,
å ikke vite,
å ikke kjenne,
om jenta mi
lever."
Men jeg valgte
å ikke si det til henne,
så jeg drakk ut og gikk
derfra.