Spurven min...

Spurven min har forlatt grena si...

Hun tok sats og fløy ut i juli -nattehimmelen.

Hun bredte sine spinkle vinger ut,

og fløy som bare en stolt og uredd fugl kan.

Så liten og vever,

men likevel så modig.

Sine siste krefter brukte hun,

hun samlet sitt alt.

Hun holdt ut

så jeg fikk si farvel.

Jeg kysset pannen,

klemte hånden,

og sa:"Det er greit.

Du kan fly nå."

Så gjorde hun det,

akkurat som jeg sa.

Hun slapp grena si,

og fløy...

Æ tar en blogg pause...trur eg...

Hei, alle sammen.

2 uker i Spania gikk altfor fort...

Jeg kunne gladelig vært der i flere uker til...

Å komme hjem har vært både litt godt og litt vondt.

Å "gjemme" meg i Spania hjelper vel ikke likevel...men å komme hjem og "face" realitetene er

ikke så lett...Jeg er litt kryptisk i språket, det skjønner jeg at dere synes,

men familie er så nært, og livet litt er vanskelig og trist...

Så jeg tar meg en pause.

Kan hende jeg surfer innom dere, for å høre hva dere foretar dere i sommer.

Kanskje kommer blogg-ånden kastende over meg igjen også.

Jeg tar alt som det kommer, og en dag om gangen...

Akkurat nå skal jeg kun konsentrere meg om

å holde meg oppe, og det holder i massevis.

Ha en fortreffelig sommer!!

Er det rart jeg elsker jobben min?

Når jeg kan få holde på sånn å kreere hele dagen?

I dag har jeg og en av brukerne mine kosa oss og laga collager.

Jeg gikk helt bananas med å rive og klippe i Ingrid`s gamle

"Vakre hjem" blader.

Denne kreative damen har gitt meg en del tips til

"finish" på bilder med oljestift.

Et supert tips, så vi "løpte og kjøpte",

og måtte selvfølgelig prøve det straks.

Skjønner dere hvor forferdelig det har vært å være sykemeldt i

12 uker? Når jeg går glipp av mange kreative dager, sammen

med de herlige brukerne av senteret? Og de supre kollegaene mine?

Så dette er hva min arbeidsdag har resultert i.

Og nå er collagene til salgs i butikken vår.

Jeg måtte bare prøve disse nusselige boksene...

Gamle hermetikk bokser, gamle blader,

decoupage, litt snor og perler.

Voila!

Oh, du idylliske søndag...NOT!

"Æ kan hjelp dæ æ mamma!"

kvitret 4 åringen.

Og jeg tenkte; "det er lurt, en hyggelig, koselig bake-kake stund sånn

på Søndags formiddagen."

Kaken skulle være med på basaren senere utpå dagen,

så her gjaldt det å sette igang.

Vi mikset, trallet, pisket og bakte...

"Æ gjær bærre slik, æ, mamma!"

sier 4 åringen...

Jeg kjente det mer enn jeg så.

Det ante meg mer enn jeg ville innrømme.

Idyllen var for god til å være sann...

Et stk. dypt konsentrert 4 åring, som innbitt prøver å sage av

miksmaster ledningen med en kniv...!!

Mens jeg pisker kremen...

-Jeg sendte både henne og 9 åringen på søndags skolen

i dag...

Sånn for sikkerhets skyld..

.

(bildet har overhode ikke noe med teksten å gjøre,

da jeg ikke fant noe på nett som kunne

identifiseres med "desperat 4åring baker med kniv",

får Rhododendroen min duge istedet...bare for å

myke opp stemningen...itilfelle dere tror vi er

helt gale...)

Æ trur æ treng litt mer farge...

Nei, alle mine nærmeste venner, det var ikke hudfargen jeg siktet til!!

(alle vet at jeg er skumma-melk-blå)

Men ikke for det, det kan hjelpe med sydenturen om ei uke...

Oh, du herlige, som jeg gleder meg...

Nok om det, det er ikke sånn farge jeg trenger.

Jeg må ha mer farge rundt meg.

Min healervenn sier også det...at jeg i lang tid har omgitt meg med

helt feil farger...Litt av meg tror på alt dette, mens den andre foten

min står i tviler-status...Men en ting er sikkert: jeg er lei

av at alt rundt meg enten er lilla, svart, brunt eller i alle de kjedelige

creme-caffelatte-perlemor-hvitt.

Derfor satte jeg min mor på saken. 70-tallet var fargerikt, tenkte jeg...

Og det var det!

Så nå har hun vært innerst i skapet, og funnet disse skattene til meg.

De skal bli puter, "bøter" på jentenes buksekne, hjerter på noen kjedelige gensere til meg.

Noen flere ideer? Kom med dem!

"No brusar bekk..." og andre sanger som får meg både i vårstemning og rørt...

No brusar bekk,

no glitrar elv

Og fossen ropar ør

Så bjørkene på stranda skjelv

Og rister sine slør

Det sit ein fugl i kvart eit tre

Og syng av hjartans trong

Når sol går opp, når sol går ned

Er verda full av song

Det gror i snøvåt, solvarm jord

Det grønkar i kvar krå

Stutt tid har våren her i nord

Så han må skunda på

Snart blømer alt, få blåe hav

Til opp mot steingrå tind

For kvar ein lovnad våren gav

Skal sommaren fri inn

~Halldis Moren Vesaas

Denne sangen sang Anne Kathrine sin klasse sammen med hele småtrinnet

på 17 mai.

Det er da mors-hjerte flommer over, og tårene renner...

Kan man få mer vår stemning, og 17mai stolthet servert på en gang av

pyntede skolebarn?

Jeg er en enkelt sammenskrudd sjel, jeg er lettrørt som få,

så 17 mai kan fort bli en tåre-perse for meg...

Når korpset spiller opptakten til "Ja, vi elsker", ja da er det gjort...

Og siden går det slag i slag resten av dagen.

En annen vakker vår-vise som gir meg masse vårstemning,

er denne:

"Ida`s Vise" lærte Anne Kathrine da hun var 3år, og vi var innlagt en av våre mange,lange runder på St.Olavs hospital i Tr.Heim. Der jobber det en super musikk-pedagog,som ofte hadde musikkstund med de små pasientene. Dette var en av Anne Kathrines favoritt aktiviteter, og det fikk barna til å tenke på alt annet enn smerter, prøver, og lange sykehusdøgn.

Jeg synes ennå jeg kjenner følelsen når jeg hører denne sangen...Vår ute, savnet etter å være hjemme. Men Anne Kathrine var lykkelig der hun var, i musikkstunden med Jens-Petter. For meg var det en slags vond-god følelse på en og samme tid... Det var nok jeg som savnet hjemme mest...Jeg som voksen klagde mest...

Denne sangen vekker et vemod i meg, men også en påminnelse om at denne våren er vi iallefall hjemme...og at det er flere år siden nå...Og for Anne Kathrine har minnene om savn, sykehusdøgn, årstider hun "gikk glipp av" bare bleknet...Det er bare hos mamma de ikke gjør det..

Dette ble mer vemod enn vår-yr...huff, da...Jeg kommer sterkere tilbake med noe tull-ball en annen dag,men det er som kjent "en tid for alt".

LOST

Det fantes en tid da jeg satte av Onsdagskveld som noe hellig...

En herlig time, bare meg og ei forskrudd øy et sted i stillehavet...

Jeg og gærne Ben...

Jeg og kjekk/slemme Sawyer...

Jeg og flinke, drop-dead-hot Jack...

Men ikke nå lenger...våre veier har skiltes...

Jeg pakker snippveska og forlater øya,

mest trolig i en eller annen tidsmaskin...

Jeg finner ikke en eneste liten lyserød tråd i dette sinnsyke virrvarret...

Er det bare jeg som er helt LOST??

(Men ikke så LOST at jeg har sjekket inn på Paradise Hotel...fytterakkern..)

Hverdagsvisa...

Jeg har akkurat svart minstejenta på 4år for ørtende gang på følgende spørsmål...

"Mamma, kan æ?"

"Mamma, sjå her!"

"Kan æ få??"

"Koffer det??"

-jeg holder på å bli sprø...

Langt bak i hodet mitt bor et lite "nut-head" som blir trigget av

10 000 "æ bli riv-ruskende-gal" spørsmål...

Er det bare meg? Værsåsnill...si at det ikke er bare meg...ikke bare jeg som

svarer med altfor hard stemme etter spørsmål nr 1357...som lød det samme som de 1356 andre spørsmålene...

Jeg skal tellet til ti, mange ganger. For jeg er en god, pedagogisk mor...jeg svarer rolig og behersket...jeg prøver å svare min lille, slik at hun kan lære noe av mors fornuftige svar,

sånn at hun kan vokste opp og bli en reflektert ung dame...NOT!!!

Hun blir ikke det, vettu, for jeg svarte på de siste 1355 spørsmålene: "Dæffær det!!!"

Da kan denne visa trøste meg (og kanskje andre der ute??)

For den har mye riktig i seg...og vi bør kanskje huske det...innimellom alle spørsmålene...

HVERDAGSVISA

"Når en mårragretten unge slår seg vrang og rekker tunge

og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglasset veltes og geitostmaten eltes

mellom fingre som er klønete og små....

så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

Engang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,

og du kjefter på en glede og en lek.

Når du har glemt å leve midt i hverdagen og streve,

og tålmodigheten din har satt sin strek....

Du er kysten som de engang seiler fra.

Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?

Når fremtidshavet ligger som et speil

så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`,

du ber en stille bønn, da

om at unga ikke våkner klokka fem.

men Vårherre kan`ke love

at du skal kunne sove

når to små kommer inn med mårraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på

Den forsvinner mellom fingra dine nå

Engang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå."

Louis Jacoby

"Reisen til Nederland"...

Av og til havner noen i "annerledeslandet"...

Jeg bare dveler og tenker på denne historien..."Reisen til Nederland".

Mange av dere har sikkert hørt den før,

det er ei vakker lita historie.

Jeg hørte den første gang da jeg var med å åpnet Familienettet for to år siden.

(Kan dere lese om her)

Men sånn var det for oss å få Anne Kathrine,

og sånn var det nok for mine foreldre å få storesøstra mi også...

Annerledes, ikke helt som vi hadde tenkt det, men gud så herlig og vakkert!!!

-og vi ville ikke bytte bort for alt i verden!!!

"Ikke en professor, en bok eller et studium i verden kunne lært oss om livet sånn som

Anne Kathrine har lært oss det..." (sitat fra talen min under åpningen)

Sånn har det vært å ha ei "annerledes" storesøster også...

"Reisen til Nederland"
Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, ”Velkommen til Nederland”.”Nederland?”,sier du. ”Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. Og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt. Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia… og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.”Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.Men… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene ved Nederland.
Emily Pearl Kingsley.

-jeg er bare så full av tanker av og til...men det er dere vant til nå...

Underenes tid er ennå ikke forbi...

(Noen engler jeg mekket sammen engang... )

Må bare gi dere en kjapp oppdatering på hvordan det står til med storesøstra mi.

Lett forvirret, men o så lykkelig kan jeg meddele at Spruven min holder på å "dra seg til" igjen!!

Det vi trodde var begynnelsen på slutten, ser kanskje ut til å snu seg.

Helt friskmeldt og tippers-toppers er hun ikke,

men den største overhengede livsfare håper vi er over...

Bak i hodet mitt er jeg klar over at fallhøyden blir enda større

hvis formen snur,

men jeg lovet å lovprise hver dag hun er her,

og det gjør jeg!

Spurven min har ikke tenkt å slippe grena si enda.

Hun tenker nok at hun vil kvitre i mai-sol,

kjenne vår sola varme,

få bruke alle de vakre fargene vi ga henne til bursdagen...

Jeg er så glad i deg, spurv.

Kanskje du tenker: "hva trodde dere, da? At jeg skulle gi meg i dag? Jeg blir her litt til, jeg."

Over blått og speilblankt hav...

Foto: Anita N Martinsen

Gratulerer med dagen, kjære!

I dag har vi vært gift i 7 år...herlighet hvor er det blitt av årene?

Synes ikke det er så lenge siden Anne Kathrine som da var 1 1/2 år gikk rundt og kvitrer:

"Vi ska gift oss, vi ska gift oss!"

Vil bare takke deg og barna for mange, herlige år.

Vi to har alltid hatt en visjon om at det var ment at vi skulle være sammen.

Ingen andre hadde kunnet gått igjennom alt det vi har, uten kjærligheten til hverandre.

Veien vår har ikke bare vært enkel, vi har hatt utfordringer svært få støter på...

Men det er nettopp derfor det ble oss, fordi vi visste at akkurat vi skulle klare det meste,

bare vi er sammen.

Samarbeid og vennskap har stått sterkt hos oss. Og det har formet oss til de menneskene vi er i dag, og de foreldrene vi er for de vakre jentene våre.

Jeg elsker deg, og tar deg ikke for gitt. Jeg vet hva jeg har...

Til bryllupet vårt hadde jeg skrevet en sang...

En lokal musiker og venn satte melodi til den, og ga oss det i bryllupsgave.

Lite visste du, da vi ble bedt om å komme frem på gulvet, for at

"spillemannen" i bryllupet vårt skulle spille sangen til deg,

som min gave fra hjertet mitt...

"Over blått og speilblankt hav

segla måsinj sakte inn.

Han strekkje sæ på venganj, han segla uten vind.

Han flyt så fint i lufta,

og æ kjenne æ flyg med.

Når han forsvinn,så takka æ måsinj,

for et øyeblikk av fred.

Livet mitt e som måsinj,

livet mitt e som hav,

en dag flyg æ i stillå,

i næste flyg æ i kav.

Æ bli ståanj her på kaia,

og æ længta ætte dæ.

Og æ tenkje: når du sjer måsinj,

føle du det sånn som æ?

Men livet e ikkje enkelt,

vi må bestemm oss her og no.

Men æ trur vi gjær som måsinj:

-vi flyg sammen, vi e to.

Livet vårt e som måsinj,

livet vårt e som hav,

en dag flyg vi i stillå,

i næste flyg vi i kav."

Livet kan ikke stå på "hold"...

Det kan ikke det...Jeg har innsett at jeg likevel må gjøre mine daglige og hverdagslige gjøremål og avtaler...

Tilstanden er uforandret med søstra mi...hun er fremdeles på sykehuset,

får så god pleie og lindring hun bare kan få.

Jeg er trygg for at hun har det bra, og har "tatt fri" noen dager nå.

Men midt oppi all elendigheta, er det jo bare sånn at jeg fikk utdelt en

skal man si altforstor porsjon galgenhumor...Men også en god dæsj med selvinnsikt...heldigvis...

På alle mine besøk i byen, har det også blitt noen turer på kjøpesentrene rundt omkring...

Vi skal nemlig snart til syden, Spania, sammen med min gode venn og hennes familie.

Derfor må jeg selvfølgelig bygge på ferie kolleksjonen litt...Jeg MÅ det!

Det er bare en hake ved det hele...Jeg er usannsynlig bleik...jeg har skummet-melk-blå hudfarge...

Og et sted i Paris, Roma eller London har noen idioter av noen designere bestemt

at årets sommerfarger skal være gult og korall?? I gamledager (back to the 80`s) het det forresten ikke korall...det het fersken!

-og jeg kledde det ikke da heller!

Jeg ser anemisk ut i det! Det er en viss overhengende fare for at hvis jeg ikler meg FERSKEN (som jeg nå har bestemt at det heter...) eller GULT, vil en eller annen helsearbeider på fri-vakt få øye på meg,

kolve meg i stabilt sideleie, og før jeg vet ordet av det har jeg fått blodoverføring!!

Slipp grena di, spurv...

Eldste søstra mi fyller 56 år i morgen...

Hun var 20 år da jeg ble født.

I 36 år han hun lært meg livet fra et helt annet perspektiv enn noen annen kunne lært meg.

Hun har lært meg å sanse...lytte...elske ubetingsløst...rope når noe er vondt...

Hun er akkurat så sammensatt og inderlig som bare en psykisk utviklingshemmed kan.

Men akkurat nå vil ikke kroppen være med lenger...spurven min holder på å gi opp...

Når ingenting her på jorden kan hjelpe deg lenger, ber jeg deg slippe grena, spurv...

Så skal jeg takke hver dag for alt du har lært meg,

jeg skal lovprise hver dag du er her,

jeg skal passe på treet og grena når du flyr...

"Hei, søster"

-Hei, Søster.
Kjenner du at jeg eier
litt av hjertet ditt?
I hvert slag er jeg,
føler deg,
nærer deg.

-Hei, søster.
I hodet mitt er du,
eier tankene mine.
Sanser det samme som
meg.

-Hei, søster.
Jeg kjenner hver tomme
av kroppen din,
mitt blod
strømmer i dine
årer.

-Hei, Søster.
Vi deler,
alt deler vi.
Min glede er din glede,
din sorg er min sorg.

-Hei, søster,
når du ler,
bobler det inni
meg.
-Hei, søster...

Verdens varmeste bursdagsklem fra lillesøster.

Jeg ville bare si...

Tusen takk til alle dere snille bloggvenner, og andre venner

for koselige, snille og omtenksomme kommentarer på innleggene mine,

og spesielt på innlegget under her...

Derfor deler jeg denne nydelige lille blomsteroppsatsen med dere.

Den fikk jeg av storesøstra mi da hun kom på besøk til påske,

som en "god bedring, stå på med det vonde kneet" oppmuntring!

Var den ikke nusselig?

HYMN

Jeg har sagt det før, og sier det igjen...

Jeg er ikke personlig kristen...vel, jeg er døpt, konfirmert og gift i den norske kirke...

Kristen? Ja, tja...

Men jeg har dyp respekt for tro. Jeg har respekt for at vi kan tro på forskjellige ting.

Så lenge respekten er gjensidig, kan jeg bøye meg i støvet for det meste.

Jeg har kristne venner, jeg har venninner som er synske, healere, ateister, de som meldte seg ut av statskirka, de som tror på Guds hellighet, de som kun tror på allmenn-medisin.

Jeg liker mangfoldet. Jeg respekterer det, og de er alle mine venner.

Grunnen til at jeg plutselig fikk et behov for å dele dette med dere, er min abslutte yndlingssang.

HYMN av Barclay James Harvest. 70-talls musikk, vakker og voldsom.

Sangen betyr ufattelig mye for meg. Det var en av min brors yndlinssanger, en av de sangene han tok opp på kassett til meg da jeg var bare tenåring. Ikke så mange 13åringer med permanent og tannregulering som hørte på sånn musikk, men jeg ble presentert for en verden av musikk som jeg siden ikke har gitt slipp på.

Min bror tok sitt eget liv da jeg var 16 år og han var 31, så denne sangen har betydd, ja...hva skal jeg si...alt?

Jeg vil dele den med dere, fordi den er så vakker. Og fordi jeg på forunderlig vis kom til å tenke på at den også sier noe om selve påskebudskapet...kristen eller ei...

Dere må makke på volum, for den stiger...