Jeg tror at både julenissen, og kanskje Gud har en viss plan...

Det er min jule-tro, og den gir meg iallefall trøst og håp...

I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus
I believe there's always hope when all seems lost
And I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus, I'll tell you why I do
'Cause I believe that dreams and plans and wishes can come true
I believe in miracles, I believe in magic too
Oh I believe in Santa Claus and I believe in you

I believe in family, in country and in smiles
I believe in turnin' negatives to positives in life
I believe in lookin' farther up the farther down we get
I believe when someone hurts us we should forgive and forget

And I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus
I believe love should prevail at any cost
And I believe in Santa Claus

I believe in saying what you mean and meaning what you say
I believe a better attitude can make a better way
And I believe in viewing life as a journey that we're on
And lookin' at our troubles as another stepping stone

And I believe that everything in life is what it's meant to be
I believe there is a God somewhere although he's hard to see
I believe I am so therefore I should do all that I can
To be a better piece in the puzzle of God's plan

And I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus
I believe there's always hope when all seems lost
And I believe in Santa Claus

Let the little children sing it

I believe in Santa Claus, I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus, I believe in Santa Claus

Let the whole world sing it with us

I believe in Santa Claus, I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus, I believe in Santa Claus

Let the whole world sing it with us

I believe in Santa Claus
I believe in Santa Claus
I believe there's always hope when all seems lost
I believe in Santa Claus

Slemme-mamma har vært her...

Jeg hater at slemme-mamma er her...

Jentene er redd slemme-mamma,

og mamma er redd slemme-mamma.

Hun roper, og skriker, og lager leven.

Hun klager på alt,

er ikke fornøyd med noe.

Hun glemmer å være snill,

hun glemmer å gi klemmen forsiktig,

hun gir bare den harde "nå-må-det-bli-stille-klemmen".

Den er ikke like god...

De vanlige klemmene er mye bedre.

Hun sier mange rare ting,

som ikke gir noen som helst mening.

Og masse rart hun aldri vil holde...håper vi...

Hun argumenterer med en på 4 år,

som ikke forstår ordene hun bruker engang?

Når slemme-mamma har gått,

vil mamman som er tilbake helst bare gråte.

Hun vet at slemme-mamma

er sliten,

og da blir mamma sliten også.

Mamma vil bare stryke bort det vonde.

Hun vil krype opp i to varme senger,

med hver sin sovende liten kropp i.

En kropp som har trist søvn,

og tørkede tårer på kinnet.

Om mammas kinn får også tårer,

og hun har akkurat like vondt inni seg.

Så sitter hun der,

og lover å beskytte mot slemme-mamma.

At hun aldri mer skal komme,

og håper hun kan holde det,

iallefall...

EN AV DE VAKRESTE SANGENE...

Mary, did you know?

Jeg skrev om denne sangen i fjor også.Den er blitt min julesang-favoritt, selv om den nok i utgangspunktet ikke er en julesang. Men vakker er den...

Ha på masse lyd, se på bildene og ta det innover dere...

Så mange tanker...

Regine er død.

En familie har mistet ei stor-lita jente...

Tror Kristiansund sto litt stille i går,

kanskje holdt byen pusten, ei lita stund...

Det gir så mange tanker...

Det gir meg ønsker,

om at vi alle skal tenke at vi kan gjøre

en innsats.

Vi kan ikke helbrede illsinte kreft former.

Vi kan ikke hele de sørgende hjertene.

Men vi kan likevel bidra.

Tenke, ønske, håpe...

Jeg vil at alle mine bloggvenner skal stoppe opp

bare et lite øyeblikk.

Bruke litt tid til å tenke over hvor vi vil bidra.

Dere kan gå inn på Regines side, og gi en gave

til kreft forskning.

Dere kan bruke linken min til FFHB og gå inn

og hjelp et hjertebarn.

Dere kan stoppe opp ved den store gryta til

Frelsesarmeen eller den lille boksen som

står ved kassa der du handler.

Gå inn på humane organisasjoner og let etter

en som passer deg.

Eller søk hos Plan om å få et fadderbarn.

Min gode blogg-venn Irina har brukt

førjulstiden til å samle inn lotteri gevinster

for SKB (Støtteforeningen for kreftsyke barn).

Min venninne Evy-Ann bruker advent til å samle inn

penger for Indianerne som fryser og er fattige.

Eller kanskje du rett og slett skal ta den telefonen du har

tenkt på så lenge...til den personen du skulle sagt noe til.

Eller tatt det besøket du har utsatt så altfor lenge.

Vi kan ikke redde verden.

Vi kan ikke få stormakter til å slutte å krige.

Vi kan ikke redde alle sultne, redde eller syke barn.

Men vi kan likevel bidra.

Det er ikke hva du gjør som teller,

men at du gjør det.

ELLEN ANNIE`S FARGE-RIKET

Vi har pusset opp og omdirigert en del på et par rom i det siste...

Dere vet, en sånn situasjon der vi damene får en strålende ide,

som får en del ring-virkninger...

Ja, for når man først er i gang, er det jo idiotisk å ikke fullføre slik

at hele huset blir levelig, vel???

(Alle damer nikker samtykkende.

Menn skynder seg ut herifra

kloke av tidligere skade...)

Vel, det første rommet jeg skal presentere for eder,

er minste mor på 4 år sitt rom.

Dette var et slags rote/leke/gjesterom,

som slett ikke var noe hyggelig...

Her bestemte vi (les:MEG) at det skulle bli skikkelig

"flower-power", blandadrops i farger, tidsepoker og stil.

Her inne er alt innen interiør lov.

Det eneste jeg var klokkeklar på var at det ikke skulle

være shabby chic, hvit, ren prinsesse stil.

I redsel for å tråkke noen på tærne vet jeg ikke helt

hvordan jeg skal få sagt dette...men...:

JEG ER LEI AV

ALT DET SKINNENDE HVITE!!! GI MEG FARGER!!

Jeg lette opp det jeg fant av mamma`s 70-talls putetrekk

Trehvit er jeg allergisk mot, så denne ble is-blå med

green gate servietter decoupagert på knottene

Malte hylle i knallrosa og orange, og skrudde den opp så lavt at Ellen Annie når oppå den,

for her har hun nemlig startet restaurant! Det kan dere jo se... Så jeg har lovet å

lage reklameskilt som skal henge både utenpå døra hennes,og over hylla her.

Hun har selv sirlig stilt ut alle koppene sine...artig.

Fifi forglemegei passer telefonen, sånn at kundene får bestille potet og løk...? Det var iallefall det restaruant eieren sa...Sjekk telefonen, er det ikke nostalgisk! Jeg synes den er drit-kul, og for en herlig lyd når jenta drar rundt skiva! Husker dere?

Denne kommoden skal også bli is-blå. Knall-mørk lilla tallerkenhylle til bokhylle over.Og koselige retro wallstickers fra panduro

Gamle kjøkkenstoler som fikk knall-maling og "babuska" mønster decopagert på.Jeg elsker babuska-dukkene, og samler på dem selv. Kjøper det istedet for andre souvernirer når vi er ute og reiser.

Ja, du ser riktig. Min gamle saueskinnsfell som mamma fikk farget da jeg var liten.Flere enn meg som hadde en sånn??

Sånn, dere ble skikkelig pepret med bilder nå,men det var iallefall en liten rundtur i rommet, unnskyld: Restauranten, til Ellen Annie.

Anne Kathrine`s black & white rom, og kontoret/datarommet kommer i et innlegg senere.

Å være 4 år...

...og være født med følelsene sine utenpå...

Å ha et sprell levende følelses-spekter,

som spiller som et flakkende nordlys...

Å kjenne sorg,

så sterkt

at det river i en liten kropp.

Å kjenne savn...

Å huske stemmen...

Å huske lukten...

Å huske gleden.

Å kunne juble i glede over at hun

"kjenner bestefar inni hjertet mitt!"

Å bekymre seg for om han har nye klær der han er,

for bestemor har jo de gamle...

Har han båt og fiskestang, tro?

Å være 4 år, og dikte en sang på egen melodi

om bestefar som fisker på en sky i himmelen.

"Jammen flaks at tante Aase døde først,

for da tok hun ham imot! Det var kjempelurt,

mamma!"

Å være 4 år, og tenke så altfor dypt...

Eller å være mamma,

som stryker en svett, utgrått kropp,

stryker og stryker...

Og sier, i et forsøk på å trøste,

at "jeg vet, vennen min... jeg vet..."

x-factor

(klikk på bildet)

Jeg og Anne Kathrine har hatt ei herlig jente-tur helg i Oslo. Vi har bodd hos min bestevenninne og hennes familie, og vi har truffet

Andrine og Tante Veronika (mitt tantebarn og svigerinne).

Veeeeeldig spente jenter (og mødre...he,he...) som ankom

Hellerud sletta på Fredag kveld for å være med som publikum på x-factor.

P.g.a litt VIP behandling (les:Andrine hadde hatt ett inngrep

under foten, og kom rett fra Riksen, og tante Veronika fikk derfor fikset bra

sitteplasser til oss!!) fikk vi nemlig sitte på rad 6, rett bak

dommerne, så vi hadde kongeutsikt til alt.

I køen rett før vi kom inn, kom vi i snakk med en utrolig koselig

dame, som viste seg å være mamma`n til Chand...trivelig.

Og han heier vi selvfølgelig på, skap-trøndere som vi er.

Etter showet fikk Anne Kathrine hilse på Chand, tatt bilde og fikk autograf.

Veeeldig fornøyd lita jente, kan dere tro.

Spennende for alle, og spesielt for en liten fan, som fikk

møte sitt idol, og fikk se hvordan en "live-sending" faktisk fungerer.

(Så kjære Chand, om du tilfeldigvis skulle komme på å google ditt eget navn i disse dager,

og ramle over dette blogg-innlegget: tusen takk for at du tok

deg tid til å si hei, og hils den koselige mamma`n din. )

(Av en eller annen merkelig grunn kokte hele Oslo over i blått/orange og blått/hvitt i helga??

Gratulerer AAFK med velfortjent seier)

Terje Tannfe flyr forbi...???

Nei, nå har vi opplevd det også...

Terje Tannfe har fløyet forbi huset vårt i natt,

og ikke gjort jobben sin?

Ja, Terje, vi vet at du har det travelt,

men så somlete og surrete kan du da vel ikke være

at du overser en liten jeksel i et vannglass i et hus på Hopen?

Bare til informasjon så spratt 9åringen (ja, dere leste riktig...9 år!! jeg vet hva

dere tenker...men akkurat så herlig uskyldig er det...)

ut av senga si i morges, bare for å oppdage at du hadde

fløyet forbi i natt og ikke stukket innom...

Men det kan vel glippe for en stakkars tannfe også...

Vi har jo alle sett hvor mye du har å gjøre...

Og trøtt og sliten, og til tider glemsom er du

sikkert også...Jeg kan på en måte identifisere meg med deg,

så jeg unnskylder deg litt altså...

Håper du får samlet deg litt småpenger iløpet av dagen, for vi har

en teori om at du flyr tidlig på morgenen også,

sånn litt etter at vi har forlatt huset?

Kan kanskje være et håp der...?

Vi rømmer litt...

Ikke det at vi skal "rømme" så langt...

Men uka før pappa døde kjøpte vi oss

CAMPINGVOGN med spikertelt på Oppdal.

Ja, dere leste riktig...og alle som kjenner meg/oss og som

ikke visste dette fra før, holder på å knekke sammen

av latter akkurat nå...(jeg lar dere le ferdig...)

Jeg må nok svelge et par kameler...

Jeg må nok innrømme en del nedlatende kommentarer

om "camping livet".

De fleste som kjenner meg vet at jeg er

mest komfortabel hvis ting heter "Hilton" og er over 4 stjerner...

Men, altså...nå er jeg eier av en Knaus Azur 680!

Så dit drar vi i ettermiddag, uten nett tilkobling og ikke fått tv-pakken

vår fra Canal + enda heller, så dette må bli ei helg med spill og familiemoro...(svelg.)

Turtøy er pakket, og fjellskoa står klare.

Ungene gleder seg som...ja, unger.

Og det gjør mor og far også.

Ei helg med bare oss,

herlig...

(alle morsomheter om matchende grill-dresser, sanitæranlegg, og i det hele tatt,

vennligst legg dem igjen på kommentar feltet.)

God helg, alle sammen!!!

Sorgen og gleden de vandrer til hope...

Det er bare rart hvordan livet er...

Hvordan tilfeldigheter vil at akkurat vårt liv skal bli

akkurat sånn...for oss...Er det tilfeldig, eller er det en mening bak?

Er det bestemt på forhånd? Har en skjebne bestemt

for 36år siden, "at akkurat dette livet skal Kari ha."?

Det er rart, men jeg takler det. At "noe" har gitt meg akkurat

dette livet å leve, akkurat mitt livs innhold, på både godt og vondt.

Det er helt greit. Jeg lever det. Og jeg overlever det.

"Min indre styrke er ukrenkbar.

Et resultat av et opplevd liv.

av smerte, glede, nærhet og sorg.

Livet mitt stoler på meg.

På min styrke, og mine valg.

Jeg vil være en del av jorden.

Følge de linjer som blir lagt ut for meg.

Ta det ansvar som kreves av meg.

og leve det livet somer laget av meg."

Aldri har disse ordene vært mer sanne.

Dere kan lese om hvordan jeg fikk dem her.

-Og livet går videre...det skulle man ikke tro, men det gjør det.

Det har vært et skritt frem, og altfor mange tilbake,

men det går. Jeg klatrer fremdeles.

Pappa`n min...

"Jeg synger meg en blå, blå salme"

Jeg synger meg en blå, blå salme

når dagen svinger hatten til farvel

og ror med sakte åretak mot strender

dit alle dager ror når det blir kveld.

Da søker jeg min hvile

ved treets trygge rot

mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot.

Da synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme

og takker for all grøde som ble min.

For lyse døgn, for barneskritt i tunet

og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.

Men òg for våkenetter

som aldri unte ro

men gav min dag et dunkelt drag

jeg aldri helt forsto.

Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme

til deg, du Hånd som sanker og som sår

og senker deg med signing over jorden

med legedom for alle våre sår.

Som ber oss rette ryggen

stå opp og gå i strid.

med løftet hode skal hver sjel

gå inn i Herrens tid.
Så synger jeg min salme."

Tusen takk, du vakre mann...

Tusen takk for barndom, for lek, for latter.

Ingen kunne stryke et kinn så varsomt

med så rue arbeidshender.

De var som silke mot kinnet,

som kilende avtrykk som trøstet.

En så fåmælt, men likevel så stor mann

som kan fylle et rom, selv om han bare var der, stille...

En vegg er borte på Nordhopøya nå.

En vær-vegg, en bærebjelke.

Ei are, et tun-tre.

Jeg kjenner ingen med like stor

klokskap.

Med like stor kunnskap.

Med større innsikt.

Ingen kunne med så få ord,

si så mye som du kunne.

Dine ord var laget

for ettertenksomhet,

for visdom,

og for kjærlighet.

Jeg gjemmer alt jeg har lært.

Jeg gjemmer det siste øyeblikket.

Ditt siste kjærtegn.

Ditt siste håndtrykk,

da du nikket med øynene igjen

og ga meg tegn på at du visste

at jeg var der.

Vi kjempet kampen sammen,

vi holdt hverandre.

Jeg elsker deg...

Så utrolig fantastisk stilig!!!!

Denne bør alle få med seg!!

Denne bør alle få med seg.Sett av noen minutter, sett på stor skjerm og mere lyd.Lytt, se og...ja i typisk Kari ånd, gråt litt også!

Jeg fant denne videoen inne hos http://eva.veiholmen.com

Henne bør dere forresten kikke innom, koselig jente med masse artig. (Og verdens største Veiholmen patriot!) Denne videoen beskriver alt hva som skjedde i en paralell historie som berørte mange her ute,og derfor er den enda, enda sterkere...

(Lurer på om jeg er litt i slekt med Jan Eggum...er litt mer melankolsk enn gjennomsnittet trur eg...)

Hvordan startet din dag i dag? Med en klem og noen tårer?

Grunnen til at jeg spør, er fordi min begynte helt...fantastisk og litt surrealistisk...

Idet jeg kom inn på jobben min på aktivitetssenteret,

kom sjefen min imot meg med et vakkert

kunst kort i hendene.

"Dette Kari, skal du få av meg. Jeg fant det i sommer på et

vakkert galleri i Fredrikstad, og det er håndplukket til deg utifra

bilde og teksten som følger med på baksiden."

Bildet er bare vakkert. Det er fargerikt og sterkt.

Da jeg leste tittelen "SELVTILLIT", tenkte jeg at det

har jeg da forsåvidt nok av:-) Kan ikke være

for å gi meg mer selvtillit hun tenkte på meg?

Så begynte jeg å lese bak på kortet...

"SELVTILLIT"

Min indre styrke er ukrenkbar.

Et resultat av et opplevd liv.

Av smerte, glede, nærhet og sorg.

Livet mitt stoler på meg,

på min styrke og mine valg.

Jeg vil være en del av jorden.

Følge de linjer som blir lagt ut for meg.

Ta det ansvar som kreves av meg.

Og leve det livet som er laget av meg.

Jeg stri-gråt etter de to første linjene...

Det traff meg midt i mellomgulvet.

Jeg kjente det i hjertet.

Jeg kjente pulsen banke i tinningen,

for så sterkt var det.

Det var meg.

Det var hele mitt liv.

Det var hele min sinns tilstand.

Hvor mange kan si at de startet dagen med et håndplukket ord og bilde? Helt tilpasset deg?

Hvor mange fikk en gave, en klem og en raushet som sier

at: "Her er det plass til deg, også når livet ditt er tøft. La meg være ditt fristed?"

Ingrid, du er en av millioner...og jeg er glad du er vår...

Jeg er veldig glad i deg.

Her er link til den ene fantastiske kunstnerens egen blogg , og galleriet de eier.

Det er verdt en titt, for det er mye godt for øyet her inne...

Amor-vincit-omnia...

Caravaggio "Amor Vincit Omnia"

Jeg har i likhet med en del andre damer (særlig...halve norge får jeg heller si...)

som er litt over gjennomsnittet interessert i interiør, og da særlig

i den Shabby chic stilen,

gått til innkjøp av Wall-stickers. Ja, jeg vet jeg henger ett til to

år etter dere som nå hoderystende tenker over Greengate koppen,

at: "guuuud, det har jeg da hatt leeenge..."

Det er akkurat det med meg, at når alle andre har det,

så er det plutselig ikke så stas lengre...

Vel, nok om det!

Jeg har altså i Panduro gått til innkjøp av sånne

Stickers. Snedige greier, er det også.

Jeg måtte selvfølgelig ha med Carpe Diem,

skulle tatt seg ut uten...

Også er jeg glad i Amor Vincit Omnia.

Pakken kom,

og jeg snuste rundt og lurte på hvor i allverden klistrer jeg opp hva??

Carpe Diem fikk plass på kjøkkenet,

sånn at jeg ser det hver morgen, når jeg entrer kjøkkenet

og kneip-brødet.

For det kan jeg trenge...akkurat da...

Amor Vincit Omnia ble mere hodebry.

"Over senga???" Vel, det betyr jo at størst av alt er kjærlighet,

ingenting vinner over kjærlighet...osv,osv...

Men altfor klissete plass å henge det på soverommet.

Så badet ble løsningen.

Vakkert oppklistret. Riktig så interiørmessig flott.

Far var alene hjemme med sine små prinsesser,

så kvelds stellet foretok han.

Neste morgen sier eldste frøken på 9år: "Mamma,

så fint det va det du ha hengt opp! Men ka betyr det?"

"Det betyr at ingenting kan vinne over kjærligheten, eller noe i den dur,"

svarer jeg, lett andektig i stemmen.

"Å...Pappa seie at det betyr SKIT I FRED!"

Kjære elskede mannen min. Vel er du ingen Ty Pennington sånn

rent interiør-messig...

Kanskje ikke så stø i latin heller...

Men det var mest min feil, det så jeg i ettertid...jeg hadde jo ikke

trengt å klistre det opp over doen...

Christian Audigier vs nabbiperler...

Kjære Cristian Audigier,

jeg beundrer ditt design og ditt arbeid.

Jeg har i lang tid ønsket meg noe fra din "ED HARDY" kolleksjon...

Skulle gjerne eid en kul kjole,

(jeg og Aylar...uten sammenligning for øvrig...)

et par kule Audigier-sko,

smykket meg med et par

solbriller i ditt design...

I sommer fant jeg vin-kolleksjonen din, og ble aldeles frelst!

Rosè vin, hvitvin og rødvin,

nydelig pakket inn i lekkert design.

Gjør seg helt smashing på kjøkkenveggen min...

Hvordan vinen smakte? Joda, den var god den også,

men jeg kjøper vin etter flaskens utseende, og ikke

etter innholdet...

Men, kjære Christian,

det er ikke alltid like lett å kombinere

vakkert design og eksentriske linjer

med småbarn og deres vakre design...

Men helt uforenelig er de ikke,

heller motsatt...kanskje?

Kjære Christian,
sånn ser det ut når du havner på kjøkken veggen

hos ei sliten småbarns-husmor...

Du kan i likhet med alle andre:

Ikke vinne mot nabbi...

Jeg,direkte på Radio Norge...

Vel, vel...

Da har jeg gjort det også...

Ramlet til å sende en sms på en konkurranse på

Radio Norge i dag.

Spørsmålet var hvilken nyhet som var en av de store

i norske aviser i dag...etterfulgt av tonene fra "I can see clearly now..."

Førsteside oppslag i VG var Fredrik Skavland som hadde laseroperert

øynene sine..."Stakkars Fredrik..." skrev jeg,

med en stor undertone av ironi.

Det finnes sikkert en krig å skrive om.

Et stortingsvalg.

Norske marinejegere som risikerer livet i jakten på

pirater for å sikre farvann for alle sjømenn.

Men, neida:

Fredrik Skavland can see clearly now!

Dette var redaksjonen i Radio Norge veldig enige i,

og plukket meg ut som vinner! Artig.

Så jeg ble intervjuet direkte av Hege,

som ble veldig opptatt av at jeg er aktivitør.

Jeg rakk å sende en sms til jobben,

så gjengen satt og hørte på, mens jeg fortalte om dem.

Så en radio kommer til meg i posten.

-Og, Fredrik, ikke noe galt om deg, altså,

men FY til VG som tror vi nordmenn

er så enkle mennesker at all tabloid er viktigere

enn de store, viktige tingene i verden...

Jeg finner ikke "off" knappen

Kan noen vennligst sende meg instruksjonsboka

på: "Hvordan slå av "Flink" og "Sterk""??

Jeg tror nemlig jeg gikk glipp av

den utdelingen,

og jeg bør ha den,

snarest...

"Det va`kje sånn det sku vær, det va`kje sånn det sku bli..."

"Æ ska gi dæ høsten, æ"

Denne høsten skulle bli som den i fjor...

Vi skulle tusle rundt på barndoms-øya,

beundre tyttebæra, som "va mykje mær i år enn i fjor, ja".

Samme kommentar hvert år, samme tusle-rundt i lyng turen...

Samme lukta av fuktig mose og røsslyng som blødde i rosa rundt oss.

Flammehav av rognebær, høre summinga av "starre"(stær) som landa

i all grøden.

Æ skulle høre deg si "Pass dokk, no jentunga!" i kjærlig myndighet,

når jentene hoppet med begge støvel-beina i den flotteste

tyttebær tua.

I stedet må vi bringe høsten til deg.

Derfor skal jeg ut å plukke lyng, bær og mose...

Jeg skal gi deg høsten.

Jeg har grudd for dette hele mitt voksne liv...

Tenkt at om en av mine, holdepunktet mitt, klippen min

skal bli så uhelbredelig syk, så gammel,

så orker jeg det ikke...

Jeg orker ikke forlate deg på sykehjemmet,

kjenne blikket ditt

brenne i ryggen når jeg går,

etter den, ja, hvor mange hadet-klemmer ble det?

Fordi jeg ikke klarer å gå derifra?

Jeg brer dyna rundt deg når du er sliten,

og tenker "hvor mange ganger har du bredt rundt meg?"

Nå er rollene byttet, og jeg hater det!

Jeg vil ikke bli stor, og jeg vil ikke at du skal bli liten...

Men jeg skal varme deg når du fryser,

og krype bak deg og holde rundt deg når

kroppen din ber om nåde

etter siste gift behandling.

Når jeg ikke kan gi deg livet og helsa tilbake,

skal jeg gi deg det jeg kan,

jeg skal gi deg høsten.

til den tryggeste og beste pappa i verden, god bedring...

Dere tror sikkert at jeg lyver...

Foto lånt av veiholmen.com-fotograf Geir Aandahl

Iallefall en del av dere,

men jeg var på Jan Eggum konsert på fredag,

og jeg holdt på å le meg ihjel!!!

Hvem skulle tro at denne tørrpinnen av en erke-bergenser (man ser jo for seg Fløyen,Bryggen og Brann bare han åpner munnen...

var så grusomt morsom?

Han har selvironi (gudskjelov for det...det skumleste jeg vet, neste etter klovner,er mennesker totalt renska for selvironi...huttetu...DET er fali det!) i bøtter og spann, og er veldig klar over sitt rykte.

Noe han understreket ofte.

"Nå må vi litt mer nedpå...skulle tatt seg ut om dere gikk herifra og sa at dere hadde hatt det GØY på Eggum-konsert" sa han før han avsluttet.

Tekstene hans er jo så dype, at man trenger dykkesertifikat, men jeg digger akkurat sånt.

Hvorfor skal alt i verden være så absolutt, realistisk og enkelt å forklare?

Hvorfor kan ikke noen bare tolke verden gjennom sånne øyne som Eggum?

Av alle hans melankolske tekster, er jeg gladest i denne:

"De skulle begrave en konge stor"

Så om du skulle gå forbi en "Eggum-konsert" plakat og tenke: "nei, fysja meg...triste greier, dette orker jeg ikke!" Så kanskje du skal gi den mannen en sjanse likevel,

humor har han iallefall!

Spurven min...

Spurven min har forlatt grena si...

Hun tok sats og fløy ut i juli -nattehimmelen.

Hun bredte sine spinkle vinger ut,

og fløy som bare en stolt og uredd fugl kan.

Så liten og vever,

men likevel så modig.

Sine siste krefter brukte hun,

hun samlet sitt alt.

Hun holdt ut

så jeg fikk si farvel.

Jeg kysset pannen,

klemte hånden,

og sa:"Det er greit.

Du kan fly nå."

Så gjorde hun det,

akkurat som jeg sa.

Hun slapp grena si,

og fløy...

Æ tar en blogg pause...trur eg...

Hei, alle sammen.

2 uker i Spania gikk altfor fort...

Jeg kunne gladelig vært der i flere uker til...

Å komme hjem har vært både litt godt og litt vondt.

Å "gjemme" meg i Spania hjelper vel ikke likevel...men å komme hjem og "face" realitetene er

ikke så lett...Jeg er litt kryptisk i språket, det skjønner jeg at dere synes,

men familie er så nært, og livet litt er vanskelig og trist...

Så jeg tar meg en pause.

Kan hende jeg surfer innom dere, for å høre hva dere foretar dere i sommer.

Kanskje kommer blogg-ånden kastende over meg igjen også.

Jeg tar alt som det kommer, og en dag om gangen...

Akkurat nå skal jeg kun konsentrere meg om

å holde meg oppe, og det holder i massevis.

Ha en fortreffelig sommer!!

Er det rart jeg elsker jobben min?

Når jeg kan få holde på sånn å kreere hele dagen?

I dag har jeg og en av brukerne mine kosa oss og laga collager.

Jeg gikk helt bananas med å rive og klippe i Ingrid`s gamle

"Vakre hjem" blader.

Denne kreative damen har gitt meg en del tips til

"finish" på bilder med oljestift.

Et supert tips, så vi "løpte og kjøpte",

og måtte selvfølgelig prøve det straks.

Skjønner dere hvor forferdelig det har vært å være sykemeldt i

12 uker? Når jeg går glipp av mange kreative dager, sammen

med de herlige brukerne av senteret? Og de supre kollegaene mine?

Så dette er hva min arbeidsdag har resultert i.

Og nå er collagene til salgs i butikken vår.

Jeg måtte bare prøve disse nusselige boksene...

Gamle hermetikk bokser, gamle blader,

decoupage, litt snor og perler.

Voila!

Oh, du idylliske søndag...NOT!

"Æ kan hjelp dæ æ mamma!"

kvitret 4 åringen.

Og jeg tenkte; "det er lurt, en hyggelig, koselig bake-kake stund sånn

på Søndags formiddagen."

Kaken skulle være med på basaren senere utpå dagen,

så her gjaldt det å sette igang.

Vi mikset, trallet, pisket og bakte...

"Æ gjær bærre slik, æ, mamma!"

sier 4 åringen...

Jeg kjente det mer enn jeg så.

Det ante meg mer enn jeg ville innrømme.

Idyllen var for god til å være sann...

Et stk. dypt konsentrert 4 åring, som innbitt prøver å sage av

miksmaster ledningen med en kniv...!!

Mens jeg pisker kremen...

-Jeg sendte både henne og 9 åringen på søndags skolen

i dag...

Sånn for sikkerhets skyld..

.

(bildet har overhode ikke noe med teksten å gjøre,

da jeg ikke fant noe på nett som kunne

identifiseres med "desperat 4åring baker med kniv",

får Rhododendroen min duge istedet...bare for å

myke opp stemningen...itilfelle dere tror vi er

helt gale...)

Æ trur æ treng litt mer farge...

Nei, alle mine nærmeste venner, det var ikke hudfargen jeg siktet til!!

(alle vet at jeg er skumma-melk-blå)

Men ikke for det, det kan hjelpe med sydenturen om ei uke...

Oh, du herlige, som jeg gleder meg...

Nok om det, det er ikke sånn farge jeg trenger.

Jeg må ha mer farge rundt meg.

Min healervenn sier også det...at jeg i lang tid har omgitt meg med

helt feil farger...Litt av meg tror på alt dette, mens den andre foten

min står i tviler-status...Men en ting er sikkert: jeg er lei

av at alt rundt meg enten er lilla, svart, brunt eller i alle de kjedelige

creme-caffelatte-perlemor-hvitt.

Derfor satte jeg min mor på saken. 70-tallet var fargerikt, tenkte jeg...

Og det var det!

Så nå har hun vært innerst i skapet, og funnet disse skattene til meg.

De skal bli puter, "bøter" på jentenes buksekne, hjerter på noen kjedelige gensere til meg.

Noen flere ideer? Kom med dem!