Little miss America... huttetu...

Jeg ramlet akkurat innom

"Little miss America" på tv`n...

Jeg er fysisk og psykisk uvel...

Hva lærer disse barna?

At kun det vakreste er best?

At kun det beste er godt nok?

At du kommer deg ingen vei her

i verden hvis du ikke er vakker?

Samtidig er jeg glad,

fordi vi har vært på høstur i Smøla naturen

i dag.

Trasket rundt, små og store,

i vakre høstfarger.

Jeg har sett stolte barn,

iført Helly Hansen

og støvler,

som grillet pølsene sine selv på bålet,

som var blå rundt munnen

av årets siste blåbær.

Jeg har hørt minstemor på 5 si:

"Mamma, æ klart å hopp over den store

dammen! Æ e flink!"

DET er å prestere.

DET er å ha god selvfølelse.

DET er å oppleve.

Kontrasten ble bare så stor akkurat nå.

Det er en smerte i all berøring...

Det er en smerte i all berøring

Den brer seg utover til de

ytterste stjerner, og likevel er den

bare vår, stengt inne i en

kropp, bristeferdig av ensomhet.

Det er en sorg i all fryd

der vi kaster vår ene lengsel

inn i en annens sinn...og faller

ut av alle favntak, forvist til

våre liv som mer og mer ligner oss.

Det er en avmakt i all ømhet

som om den ser gjennom tiden

hvordan vi sprer oss ut i hverandre

-Første kjærtegn i det siste

I en gjenkjennelse vi sprenger oss på.

I all berøring åpnes verdens smerte

I en svimmel streng av liv

fra fødsel til død, gløder evigheten

gjennom våre sanser.

Med en jordens glød,

nesten ikke til å bære

Stein Mehren