fredag 5. november 2010

November og dikt-utfordring


November-dikt utfordring liggende.
Hiv dere på,
det er masse bra å lese der inne.
Jeg kunne ikke være værre jeg heller,
dette ble laget midt i helga vaskinga,
og ble mitt bidrag:


Novembers undring

Oktober forsvant i et stormkast,

Og November kom seilende inn,

På hvite små vinterføtter,¨

Og røde, frostkalde kinn.


”Nå er jeg her”sa hun så stille,

Jeg hørte knapt hva hun sa,

”jeg ventet deg,”sa jeg forsiktig,

Jeg skjønte at hun ble glad.


”Ble du overrasket” spurte jeg i undring,

”trodde du ingen ventet på deg?”

”Det er Desember alle seg ønsker,

Det er ingen som venter på meg”


Det var en sårhet i stemmen som gnistret

En pust og et vind drag av frost,

”Men jeg elsker deg”, sa jeg stille,

”Du er måneden med håp og med trøst.


vi trenger deg midt i kulden,

I årets kaldeste tid,

Når høsten har vært her, og sommeren

Er et minne som kun føk forbi


Det er da jeg tenner lyset,

og varmer meg i ildens glo,

jeg nyter de mørke kvelder,

og lyden av vind og av sno.


Det er da jeg kjenner jeg lever,

Det er da min tanke er fri.

Så kan jeg med glede takke for følge,

Og i Desember gi deg litt tid.


Men jeg vet du kommer tilbake,

Det er et ønske, som jeg vet at jeg får,

Jeg trenger deg, November, jeg lover,

Og Jeg lengter år etter år.”


Hun ble stille, nesten beskjeden,

Visste ikke helt hva hun skulle tro,

”Da blir jeg her i tretti dager,

Og gir deg kulde og ro”


Så forsvant hun brått i en kaldgufs,

Som bare November kan gi.

Men glad var jeg for at hun lyttet,

Til alt jeg hadde å si…

torsdag 4. november 2010

Av barn og fulle folk...


Situasjon:
Koselig kvelds stund i casa de Nordseth,
vi tre jentene camper i sofaen
med hver vår skål med sjololademousse
(som mor i et svakt øyeblikk lagde...)
(og det er egentlig her litt av moralen
ligger også, jeg såg det bare ikke...)
Alle er i virkelig kose-modus,
så vi sitter så tett som mor
bare kan klare uten å slå ned
sidemannen med albuen.
Til slutt har jeg ikke plass til å føre
spiseskjea opp mot munnen,
i forsøk på å få i meg noe
av godsakene...men puh...det er trangt
i sofaen...
Så jeg kommer med et
forsiktig: " uff, det ble jammen
trangt i sofaen, gitt"
Da kommer det tørt fra fem-åringen:
"Det hadde ikke vært så trangt,
hvis ikke du hadde hatt så stor
rumpe!"

Etter at jeg hadde ledd meg ferdig,
og kravlet meg opp i sofaen igjen,
ser hun på meg med hodet på skakke,
og et snev av usikkerhet i stemmen:
"Ble du såra?"

Ååååå...dem e bra søt!

(men mamma tok en ekstra runde pilates i går kveld,
vennen min...sånn for sikkerhets skyld...)